Ingrid Berglund Johnsen: Mer enn det vi så
Tekst: Nils Johan Stølen / Foto: Tor Breland

Den 4. desember var det tid for det årlige julemøtet i historielaget. Mens snøen drysset lett over landskapet, ønsket Tomas Andreas Lie velkommen og introduserte dagens foredragsholder. Denne dagen hadde ca. 90 personer funnet veien til kirkekjelleren for å høre Ingrid Berglund Johnsen fortelle om skomakeren som holdt til på Gamle Torheim på 50-tallet.

Siden det nå går raskt mot jul, passet det godt å stemme i Julekveldsvisa før foredraget. Som vanlig var det Egil Hægeland som trakterte pianoet.

Så fikk Ingrid ordet. Hun startet med å fortelle bakgrunnen for at hun kunne fortelle denne historien. Tilfeldig traff hun en person som fortalte at hun hadde hatt en onkel som bodde hos noen som hette Berglund på Mosby da hun var lita. Dermed skjønte begge at dette var noe de måtte snakke sammen om, og ikke lenge etter satt de sammen på verandaen hos Ingrid og fortalte hverandre det de husket og visste om skomakeren.

Skomakeren kom til en bolig på Høie omkring 1950, hvor han hadde et skomakerverksted på loftet i et elendig lokale. Han fikk et bedre lokale da han fikk leie et rom hos familien Berglund i Gamle Torheim. Dette var en stor forbedring, men så måtte han flytte ut av boligen på Høie. Da fant han ikke andre muligheter enn å flytte inn på skomakerverkstedet. Dette var ment å være midlertidig, men slik kom han til å bo i 8 år. Hvorfor han ikke klarte å finne annen bolig, er ikke helt klart, men det er grunn til å tro at en viktig grunn var at det gikk rykter om at han ikke var psykisk stabil. På den tida var en stemplet hvis en hadde vært på Eg.

Det er tre innfallsvinkler til historien. Det er: Hva så bygda? Hva så Ingrid og den øvrige familien som bodde sammen med han? Og hva kunne familien hans fortelle?

Hva var det så bygda så? Jo, de så en fremtoning som var omtrent like høy som han var brei. Han bodde kummerlig, i samme rom som han arbeidet. Han var en skomaker som også kunne undervise bygdas unge i matematikk på høyere nivå. Det var mange vordende studenter som drog nytte av det.

Knut Holt kan som ingen andre beskrive mennesker og situasjoner fra sin barndom. Han har i boka Komper, knirking og kubikk beskrevet skomakeren og verkstedet hans på en svært informativ og malerisk måte. Kortversjonen er at han arbeidet og bodde i et mørkt og dårlig ventilert lokale hvor det luktet av lær og skopuss.

Hva var det så familien Berglund opplevde?

Da Ingrid var 3 år gammel, hadde far hennes lagt ned sitt skredderverksted og reist til Amerika. Hun husker at den dagen hun var 3 år gammel, ble hun bevisst at skomakeren fantes bak døra i 1. etasje. Gamle Torheim huset på denne tiden 5–6 husstander, som besto av Ingrids søsken, mor, onkler i hybler, mormor i én leilighet og en periode også enda en familie i skredderverkstedet, og så var det skomakeren.

Ingrid fikk lov å gå rundt i dette mangfoldige huset fra hun var 3. år. Hun gikk på besøk til alle som var hjemme. Skomakeren var nesten alltid hjemme om formiddagen. Hun rusket i dørhåndtaket og ropte, og da kom han alltid og lukket opp. Så kunne hun sitte på en krakk og se på mens han arbeidet med skoene. Etter hvert kunne hun alt om det som ble brukt til skoreparasjoner. Hun spurte og gravde om alt mulig og var nok til tider et mas, men han var utrolig tålmodig.

Skomakeren var en god forteller. Han kunne fortelle mange eventyr utenat mens han arbeidet. Ingrid satt på krakken og levde seg inn i de mest fantastiske eventyr mens skomakeren jobbet og fortalte.

Da Ingrid var 5 år, fikk hun sin første minnebok. Skomakeren var den første som fikk skrive i boka. Forsamlingen fikk se boka. Der hadde han skrevet «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn» og laget noen fantastisk flotte tegninger. Ingrid fikk ei eventyrbok av skomakeren skrevet av H.C. Andersen. Denne var fantastisk flott illustrert av en kunstner som het Evalisa Agathon. Hun refererte et fantastisk eventyr herfra som i ettertid gav assosiasjoner til hva vi hørte om skomakeren.

Vi fikk høre mange historier om det daglige livet til Ingrid og om hvordan skomakeren var en viktig del av det. Han gav ungene lørdagsgodt, og det var raust. Bror Lennart fikk 2 kroner uka i ukepenger. Det var mye på denne tida da en kunne få 8 Riegel-sjokolader for den summen. Han lagde ei flott dukkevogn til søster Mona. Da Ingrid mistet yndlingsdukka si ned i utedoen, var det skomakeren som klarte å redde den, for mor til Ingrid var ikke særlig lysten på å ordne dette. Skomakeren tok ungene med på mange turer rundt om, blant annet til Fylkesmuseet. Vi fikk høre levende beskrivelser av badeturer, besøk til gudstjeneste i domkirka og mye annet.

Om sommeren bodde skomakeren i et lite bygg hos sin bror på Dvergsnestangen. Der serverte han berggylt til en del av byens blåfiolette, et lite privat blåkorsarbeid.

Så gikk tida. I 1959 kom far Erik hjem fra Amerika. Skomakeren dro. Ingrid og familien flyttet til Toten, og dermed var denne delen av historien over.

Hva kunne så familien og andre kilder si om skomakeren?

Kjell Due Taraldsen var født i 1902. Faren døde tidlig. De bodde på Grim ved det som da var Kristiansand Folkemuseum. Det forklarer hvorfor han tok med seg jentene til Fylkesmuseet.

Kjell var ualminnelig skoleflink og begynte tidlig å hjelpe medelever med matematikken. Han hadde kunstneriske evner og malte og solgte visstnok malerier. Han var også en flink pianist. Under spanskesyken ble Kjell veldig syk, og familien tenkte senere at han da fikk en alvorlig psykisk knekk.

Mens han gikk på gymnaset hadde han en opplevelse som gjorde at han ble sterkt troende og ville bli misjonær. På denne tida fikk han store problemer med psyken, og like før han skulle opp til eksamen artium, ble han observert på Markens med en plakat på magen hvor det sto: «Her går verdens største synder». Noen dager senere tok han likevel eksamen med glimrende resultater. I matematikk ble det det året gitt en oppgave som var så vanskelig at bare 2 elever i hele landet klarte å løse den. Kjell var den ene.

I Christiansands Tidende kunne en noen år senere lese om en spektakulær redningsdåd hvor student Kjell Due Taraldsen resolutt hadde kastet seg i vannet og reddet en 7 år gammel gutt fra drukning. Han var da så vidt en vet teologistudent.

Det går et rykte som ikke kan dokumenteres, om at etter at han under studiene hadde hørt pinseforstander Thomas Ball Barratt i en tale, ble overbevist om at det var feil med barnedåp. Han skal etter dette ha utagert på en sånn måte i Oddernes kirke at det ble skandale. Hva som så skjedde i de nærmeste årene, vet en lite om. Kanskje han underviste privatelever i matematikk og språk. Det var gjerne på denne tida at han lærte seg skomakeryrket. Muligens var han også innlagt på Eg i disse årene.

Han ville ikke gifte seg på grunn av at han var psykisk syk, men det var ei dame som svært gjerne ville ha han. Dermed ble det ekteskap. De fikk fire barn, tre jenter og en gutt. Gutten døde tragisk 7 måneder gammel av lungebetennelse.

I 1947 kunne en lese i Norsk Lysingsblad at Kjell Due Taraldsen, for tiden Eg Sykehus, er satt under vergemål. Skilsmissen må ha skjedd omtrent på denne tida, og etter dette mistet Kjell all kontakt med sine barn. Kjells søster og hennes mann som var overlege på Eg, hadde antakelig en avgjørende betydning for Kjells tilfriskning. Hvordan Kjell havnet på Høie og når vergemålet ble opphevet, vites ikke, men han ble erklært frisk, og det var gjerne årsaken til at han måtte flytte fra Høie og inn i skomakerverkstedet. Etter at vergemålet ble opphevet, fikk ikke vergen noe godtgjørelse lenger, og da måtte Kjell flytte, kan en anta.

Han fikk etter hvert kontakt med den ene datteren sin, Berit. Hun var antakelig i slutten av tenårene da hun kom på besøk. Ingrid kunne fortelle om den spesielle opplevelse dette var. Da skomakeren reiste fra Mosby, flyttet han inn i ei blokk i Elvegata ved Lundsbrua, hvor han bodde til han kom på sykehjem. Der døde han i 1974. Ingrid fikk anledning til å hilse på han der før han døde.

For Ingrid og søsknene var skomakeren mye mer enn en leieboer. De ble så glad i han. Som voksen ser Ingrid at det var kvalitet i alt han gjorde for dem. Han var stadig trist og gråt mye, men aldri når han var alene med barna. Ingrid tenker at han levde etter hva som står i det 4. kapitlet i Salomos ordspråk: «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer for livet går ut fra det.»

Skomakeren var sannelig mer enn det vi så, og Ingrid klarte å formidle denne historien på en fantastisk flott måte!

Tomas takket for et veldig fint foredrag og overrakte blomster.

Etter foredraget og avsynging av Det lyser i stille grender var det tid for risgrøt, deretter lotteri.

Så var det tid for en ny post på programmet. Svein Eriksen viste gamle bilder fra historielagets store arkiv.

Tomas orienterte så om historielagets prosjekter før han takket for fremmøtet og ønsket God Jul!

Til slutt sang vi Deilig er jorden.