Allerede tjue minutt før møtestart var det ganske fullt i kirkekjelleren, og etter hvert klarte vi å presse inn 98 rundt 14 border. Det var Jim Roger Pettersen som skulle fortelle om nedturer og oppturer for de reisende, assistert av vår egen Svein Eriksen og mandalitten Karl Ivar Grundeland, som holder liv i håndtverkstradisjonene med å lage redskaper av gjerdetråd.

Svein innledet med å gi oss en kort historikk over de reisendes historie i Norge. Interessen fikk han da han gjennom slektsforskning fikk greie på at bestemora var av fanteslekt. Her på Sørlandet var ikke fant noe skjellsord, men det har en svært dårlig klang ellers i landet. Splint og tater var andre nedsettende ord som ble brukt om de reisende.
            Og det var en svært lite ærerik historie Svein kunne gi oss. Midt på 1500-tallet lyste kong Christian 3. romanifolket fredløse, og fantejakt ble organisert i Danmark-Norge på 1600-tallet. Gjennom 1800- og 1900-tallet gjorde storsamfunnet alt for å forme og kontrollere omstreiferne. Man bortviste hele familier fra kommuner, barn ble tatt fra foreldrene og sendt på barnehjem, og det ble opprettet arbeidsanstalter. Målet var tydelig: Man skulle utrydde deres kultur og levemåte. Ved logotomering og tvangssterilisering skulle taterne utryddes som folk.

Jim Roger Pettersen, Svein Eriksen og Karl Ivar Grundeland.

Jim Roger Pettersen ga oss eksempler fra egen familie. For å hindre de reisende fra reise rundt ble det i 1952 forbudt å ha hest. Hesten til foreldrene hans ble skutt på veien for øynene på mora, som opplevde å bli fratatt tre barn. ‒ Mor fikk ikke vite hvor søsknene våre var, fortalte Pettersen, og det gikk mange år før vi fikk se dem igjen. Fram til 1970 tok Norsk misjon blant hjemløse fra foreldrene mer enn 1500 barn av en taterbefolkning på mellom 3000 og 5000. Det ble stilt svært strenge krav om bolig og arbeid til de som ønskte å få tilbake barna sine.
            Omsider begynte sentrale personer å innse at det gjennom årene var utøvd stor urett mot de reisende. I 1998 kom den første offisielle unnskyldning fra Kirken ved Oslo-biskop Gunnar Stålsett. I Stortingsmelding nr. 15 2000/2001 fikk taterne status som nasjonal minoritet på linje med skogfinner, kvener, jøder og rom/sigøynere. Etter hvert kom en slags erkjennelse fra myndighetene om at det var blitt begått overgrep mot taterne som gruppe og enkeltmennesker.
            Jim Roger Pettersen fortalte hvor avhengige de var av å reise rundt og tilby varer og arbeid. De reisende kalte bøndene buro ‒ altså de som bodde i ro på gården. Mange husker at de reisende byttet håndverksvarer med matvarer eller solgte små redskaper av blikk og ståltråd. De foretok også ymse småarbeid som fortinning, lodding og knivsliping. Med denne bakgrunnen var det naturlig for han å utdanne seg innen blikkarbeid, og i dag driver han firmaet Agder Tak.

Noen av redskapene Karl Ivar Grundeland hadde laget.

De reisende har en rik kultur, karakteristisk er visene akkompagnert av fele og trekkspill. Pettersen nevnte kjente tatere som førte denne tradisjonen videre, bl.a. Elias Akselsen, oldebarn av Stor-Johan og far til artisten Veronica Akselsen, og Ludvig Karlsen, grunnlegger av Evangeliesenteret og som i 2002 fikk portrettet sitt på halefinnen til et Norwegian-fly. Pettersen, selv barnebarn av Tater-Milla, formidlet noe av denne sangskatten på møtet.
            Hvordan kunne mora til Jim Roger Pettersen leve med alt det vonde som var gjort mot henne? Hun fant trøst i kristen tro og kjærligheten til familien. Pettersen avsluttet med å synge Åge Samuelsens salme «O Jesus du som fyller alt i alle».
            Karl Ivar Grundeland viste også at han kunne synge taterviser, selv om han er buro, og i pausen var det flere som kjøpte redskapene han hadde laget. 

Noen kjøpte nyttige kjøkenredskaper.

Reidar Omdal solgte mange årer.