M 161116 3x

 

På møtet 16. november presenterte kulturdirektør Stein Tore Sorthe Kristiansands historie fra en ny og spennende vinkel. Han hadde funnet fram til flere sider ved byens historie som de fleste av oss ikke var kjent med, og som han ønskte å dele med 77 torridøler denne kvelden.

Grunnleggingen av byen i 1641 var ingen improvisasjon. Kong Christian 4. pekte ikke ut byens beliggenhet helt tilfeldig ‒ selvfølgelig ikke. I 1613 ble lagtinget lagt til Oddernes, som da ble et sentrum på Sørlandet. På Sanden ved utløpet av Torridalselva bodde det folk i 1630-årene, og der var det fra gammelt av en havn. Uten utførselen av tømmer ville det ikke blitt noen by, skriver historikeren Sverre Steen i firebindsverket Kristiansands historie. Trelasthandel, omlasting av varer fra utlandet, skipsbygging, Forsvaret og Kristiansand som stiftsstad var bærebjelker i mange år. Sorthe fortalte at dokkene i London ble bygd av tømmer fra Sørlandet. Først i 1904 ble fiskeeksporten viktigere enn trelasthandelen.
            Fredskrise er et ord som går igjen i byens historie! Vi tjente godt på krigsårene i Europa ‒ det var lykketider for byen. Årene fra 1807 var den aller rikeste tiden. Så vi kan forstå at Nicolai Wergeland skrev at fred i Europa betyr krise i Kristiansand. Den store krisa kom på 1920-tallet ‒ etter første verdenskrig.
            Kristiansand var en meget fattig by i mange år med stor barnedødelighet. I en tjueårsperiode på 1700-tallet var halvparten av alle døde under 15 år. Byene hadde ansvaret for fattigvesenet, og det nyttet ikke å få hjelp fra staten. I 1832 avviste budsjettkomiteen på Stortinget et forslag om å hjelpe Kristiansand.
            Ut i 1870-årene var ikke lenger fattigdom det overskyggende problemet, men alkoholen. I 1872 fikk Kristiansand et brennevinssamlag som den første byen i Norge. Noen år etter innbefattet det også øl og vin. Dette ble en økonomisk suksess. Overskuddet ble disponert til skoler og ideelle formål. I en lengre periode gikk noe av fortjenesten til veibygging ‒ ikke i byen, men i distriktene ‒ slik at det ble bedre forbindelse til byen. At Arendal bygde vei til Setesdal, satte fart i disse tilskuddene. Arendal skulle ikke utkonkurrere Kristiansand.
            Ellers var kapitalsterke kristiansandere svært forsiktige med å investere og ta risiko. Bryggeriet i 1859 og Mekken i 1866 ble realisert med kapital fra Larvik. Folk fra Bergen bygde tørrdokken på Bredalsholmen. I 1870 var Kristiansand nr. 13 av norske industribyer. Byen hang lenge med det gamle. Handelsflåten fulgte ikke med i overgangen til damp; på et tidspunkt hadde Kristiansand den største flåten med seilskip i verden!
            Det ble mindre klassemotsetninger her enn i andre byer til tross for en stor arbeiderklasse og aktiv arbeiderforening, som ble stiftet i 1849. Motsetningene ble etter hvert mindre, og når en kommer fram til 1914, ser en overklasse hvor foreldrene kom fra vanlige kår. Det var en tid med utstrakt foreningsliv dominert av middelstanden og småborgerskapet. Innflytelsen på samfunnsutviklingen i første halvdel av 1900-tallet preger byen den dag i dag. Med familier som hadde bånd til lavkirkelige foreninger og menigheter. Det medførte mindre motsetninger.
            De fem siste årene før andre verdenskrig preges av en byggeboom. Da ble sykehuset, Lundsbroen, statsarkivet, siloen, dypvannskaien, sparebanken og jernbanestasjonen bygd. I tillegg var det en enorm boligbygging.
            Sorthe konkluderte med at byens historie preges av voldsom vekst, men i korte perioder. Innlemmelsen av deler av Lund i 1921 muligjorde ekspansjon, og sammenslåingen med Randesund, Tveit og Oddernes i 1965 la grunnlaget for en stor by. Her refererte Sorthe en anekdote fra den gang Oddernes var egen kommune og Kristiansand fikk gatelys. Den siste stolpen ble plassert et godt stykke fra kommunegrensen ‒ nabokommunen skulle jammen ikke få gratis lys av byen!