Terje Dragseth intervjuet av Nils Aurebekk
Foto: Harald O. Steen
I sitt siste verk, Jeg skriver språket, har Terje Dragseth trukket inn Torridal og torridøler. Det avstedkommer et sterkt ønske fra Torridalsposten om å få et intervju.
I et forrykende vintervær tar Terje imot, loser oss inn i varmen til kaffi og varm eplekake i «Oldemors hus» på Strai. Et velkjent hus for de fleste torridøler, kloss i vegen inn til Krigen på Ytre Strai. Her har Terje bodd siden 1998 med sin danske kone Lise og døtrene Thyra, Vilde og Sol. Eldstejenta Thyra har flyttet til Oslo for å studere fotokunst. Terje fylte 60 år sist sommer. Det skulle ingen tro!
En engasjert Terje Dragseth i samtale med Nils Aurebekk.
‒ Dette er egentlig det første hjem jeg har hatt som voksen, sier Terje, som nok har hatt det meste av sin oppvekst på Tinnheia. Ellers har han bodd i «hytt og pine» ‒ noe som også innbefatter fire år i Danmark, der han gikk på Den Danske Filmskole i København fra 1983 til 1987. Terje er utdannet filmregissør.
Forfatteren og filmskaperen er nevnt, men det er som musiker Terje kanskje liker seg best. I bandet «I Sing My Body Electric» spiller og framfører han egne sanger. ‒ Skikkelig Rock'n'Roll, understreker Terje og forteller om turneer i inn- og utland. Med sin energi er han en skattet formidler og oppleser av egen poesi på mange litteratursamlinger.
‒ Lyrikk og poesi er litteraturens «Formel 1», hevder Terje. Den tar utgangspunkt i språket og biologien, naturvitenskapen og naturen selv, ord og vendinger er annerledes enn i romanens verden. En må gi litt slipp på «normal prosa» for å tørre gi seg i kast med poesi og lyrikk.
På arbeidsrommet med en av husets katter.
Terje har en lang merittliste innenfor film, musikk og forfatterskap. Det startet allerede i 1980 med Offerfesten i tekster og dikt.
«Terje Dragset har reist i et poetisk kosmos», skriver Dagbladet om Bella Blu; Håndbok for verdensrommet. Boka var med på å gi Terje både Fabelprisen og Triztan Vindtorn poesipris i 2013. Han mottok også Statens kunstnerstipend fra 2006 til 2011. I 2012 ble han tildelt Statens garantistipend, som sikrer han en liten årslønn fram til pensjonsalder.
Aftenposten tar virkelig de store bokstavene fram i omtalen av hans siste bok, Jeg skriver språket: «Terje Dragseth viser seg som en Henrik Wergeland av vår tid i denne energiske diktsamlingen.»
‒ Språket er det som hever oss et godt stykke over andre individer på jorda, uten språket er vi ingenting! sier Terje. Hvordan han formidler sine tanker gjennom poesien, finner vi i utdraget vi har fått lov til å trykke. Her bringer han inn lokal natur og navn og overrasker oss i språkbruk og rytme.
Et annet fint verk Terje har medvirket i, er katalogen Bjørn Aurebekk trykket til utstillingen i Risør Kunstforening i 2002. To torridøler med hver sin kunstart på høyt nivå!
Terje er aktiv på sosiale medier. Du finner han nok!
«Vilkårlig seier», 100 x 80 cm, 2001 (fra Bjørn Aurebekks katalog: Bilder 01 - 02).
I boka Jeg skriver språket finner vi en hverdagsskildring fra Torridal:
Jeg skriver:
Strai, ei bygd i en dalbunn
mellom tusen millioner år gamle fjellkjeder
Skråstadheia med granitt gneis skifer marmor lavarester
og Otra med isvann fra Setesdalsheiene
hengebroa og gytende laks virvlende understrøm
virvel og ryggmarg
skriver jeg
Riksvei 9, skriver jeg
Evje, Valle, Haukeli
skriver jeg
munnharpe og sølvsmed
spelemannens felebue
skriver jeg for fanden og hans mangfoldige slekt
ved sørspissen av Norge skriver jeg
Skagerrak og Nordsjøen
seks kilometer nord for Kristiansand
skriver jeg språket
Språket for nærbutikken skriver jeg
infrastrukturen i butikkhyllene varesortimentet
vaniljestenger Mariekjeks rugmel
økologisk lettmelk brunost i skiver
og Edvard i kassa skriver jeg
den krasse lyden av handlevognene når de settes på plass
avisstativet med Torridalsposten skriver jeg
og oppslagstavla for kjøp og salg og konsertplakater
Johnny «Guitar» Augland på Ose turistheim
skriver jeg
flaskeautomaten
skriver jeg
for han som fikser flaskeautomaten
Jeg skriver Arne på knausen i Krigen
hans traktor Ford 4000 årsmodell 1971
med raslende kjettinger sorte hjul
brøyter nysnø bort fra gårdsplassen
skriver jeg i desember
snøfonner
skriver jeg
som sovende dyr med gråsotet pels av is
smelter i mars eller april seinest i mai
et språk for nabo skriver jeg
og et språk for kvinnene på omsorgssenteret
kvinnene som vinker til meg med knekk i skrøpelige håndledd
i fotside kåper og solide sko med ispigger
med rullatorer i regnet over vannpytter og strøgrus
skriver jeg
de gamles verdighet inn i språket
Jeg skriver språket for bekken ved transformatorstasjonen
det rustne røret i bekken og trestokken som har lagt seg på tvers
Fiskevannsbekken Lillebekk og Kaldvannsbekken
som møtes i Straisbekken
skriver jeg
og isens språk som har formet dalen
gjennom årenes ortografiske språk
Utdrag fra Terje Dragseth: Jeg skriver språket. Et dikt. Cappelen Damm 2015.
(Fra Torridalsposten nr. 1 2016)