Dette stykket er hentet fra Torridal Historielags temahefte Komper, knitring og kubikk ‒ Minner fra Mosby, av Knut Holt. Heftet kan du ennå få kjøpt i historielaget.

RATTKJELKER

At vi torde!

Det er konklusjonen som synger i en i dag over femti år senere.
      Vi suste jo like inntil digre trailerhjul, vi var uten hjelmer, og det vi hadde å styre med, var et lite ratt tilknyttet en wire. Vi var småfugl ved siden av et elefantbein der vi suste langs trailerne på isglatta oppe i Høiekleivane.
      Tenkte vi på det? Svaret er kontant: Nei.
      For i fryd, reflekterer du ikke. Fryd er ikke en tanke, fryd er en intens følelse, nær ekstasen.
      Jeg snakker, selvfølgelig, om rattkjelker.
      Det var et bredt utstrakt vinterfenomen. Og med visse uskrevne rangordninger i, en form for hierarki, selv om vi ikke tenkte i de baner, den gang. Men det var et mønster til stede, det ser en når en reflekterer over det i dag.
      Men la oss ta en stopp ved selve kjelkene først: De som vanligvis ble brukt av de yngste, var lave, nette og gule, masseproduserte for et stort, stort marked. Et ratt, en bremse, plass til to. Vi bandt alltid et langt tau foran, slik at vi kunne dra den til Kilen og opp fra Kilen etter at vi hadde «rent nerover».
      Kilen? I dag heter den Kiledalen, vi kalte den bare Kilen. Og Kilen var selve allmennbakken. Alle var der, jenter og gutter, i alle aldre. Der var det en armada av rattkjelker. Men, som berørt, det fantes visse uskrevne regler. Alle skulle starte på likt fra Gjelet. Noe som alltid medførte skubbing og kjefting: ‒ Allti' ska' du snige! Eller: ‒ Æ så nok at du kjustarta i sta' må du tro!
      Slik er alltid barn. Slik er mange voksne, også …
      Det hele var som en bred vårbekk av gule rattkjelker da vi satte utfor, til et både bredt og langt tonefølge av ungers «Pass på!»-hyl, overkjekke «Æ drar forbi dæ!»-rop, eller ganske alminnelige utbrudd av glad livskåthet, på linje med det amerikanske «iiiihaaahh!»
      Og under dén musikken, lød en mekanisk lyd, en gnissende og skurrende lyd: metall mot is, i fyrrig jag!
      Iblant raste noen av oss utfor fra motsatt kant, fra Plasteren og ned på sletta som Kilen munnet ut i. Plasteren var bygningen som huset Norgesplaster og Snøgg.
      Dødskleiva var noe helt annet. Ofte ble det brukt større, grovere kjelker der. Men de var bygd etter samme prinsippet: Et ratt forbundet med wire, en bremse.
      Dødskleiva var de største guttenes arena. Den rundet seg bratt ned fra området der blant annet Anders Lindgren og folkeskolens lærer Lars Kvinlaug hadde eneboligene sine, og endte i Gjelet, der Kilen startet i en annen retning.
      Dødskleiva var bratt, krapp og stygg. Og den hadde trær tett inntil veikanten. Kilen var lang og slak, med jorder og små hauger langs kantene. Dødskleiva var aldri forbundet med den elleville barnejubelen som Kilen var. Dødskleiva var røff, utfordrende, det var en form for manndomsprøve å sette utfor den. Og ofte kjørte guttene én og én, som en skihopper eller utforkjører. Resten av gjengen sto i bunnen, ventet og voktet til veien var klar eller ingen voksne var i sikte. Noen voksne nektet oss å bruke den, de mente den var for farlig. Eller de nektet fordi de var voksne. Enkelte såkalte voksne elsker å nekte noen yngre noe, uansett hva det gjelder, uansett hva slags logikk det er i det.
      Dødskleiva-kjøringa var også litt erotisk ladet. Kjærester, halvveis-kjærester og «Vil gjerne bli»-kjærester var ikke sjelden med. Vanligvis som publikummere i bunnen av bakken, men en gang imellom dristet en eller to av jentene seg til å sitte bakpå. Jentene ble innlemmet i noe høyere, da, de gikk over i en annen dimensjon, selv om vi var milevidt fra å artikulere noe som helst i den retningen. Men følelsen var der. Den siste rattkjelkekjøringa var mer som små ekspedisjoner: Kjøring i Høiekleivane. Det skjedde, som i Dødskleiva, alltid på kveldstid. Og det var de virkelig store gutta som drev med det. Aldri jenter, aldri. Og jeg tror faktisk både jeg og de jeg rant sammen med, var hele femten år da vi gjorde det. I hvert fall fjorten.
      Det skjedde på selve riksveien. Vi startet fra punkter oppe i Høiekleivane, langt ovenfor Høie Fabrikker, iblant over grensen til Øvrebø. Én gang, husker jeg, startet vi helt oppe fra Stemmen.
      Jeg husker ikke hvem de andre jeg kjørte sammen med, var, jeg husker bare Anders Benestvedt. Kjelken tilhørte nemlig hans familie, og han var føreren. Anders og jeg er jevngamle, og jeg tror de andre var gutter på vår egen alder.
      Kjelken var lang, grå og tung ‒ en hai av en kjelke! Det var plass til seks stykker på den, minst.
      De kveldene vi rant i Høiekleivane, forekommer meg alltid å ha vært stille, klare og kalde, med et bredt stjernedryss. Og måne.
      Høiekleivane var noe helt annet enn den yre livligheten i Kilen, noe annet enn Dødskleiva, også. Rattkjelkekjøring i Høiekleivane var en dristig dåd, noe det smakte djervt eventyr av!
      Og hver gang, hvor nå vi enn begynte, endte vi alltid i den første bakken opp mot Augland, den som stiger parallelt med jernbanen, i den aller siste biten av Mosby. Under det punktet der den svinger i nitti grader, suser togene inn i Auglandstunnelen. Tenk etter og tenk deretter hvor stor fart vi måtte ha hatt.
      Og faktisk: Et par ganger, husker jeg, holdt vi på å gli inn under trailere. Jeg husker vi var så nær de tunge, doble trailerhjulene at vi kunne ha sparket borti dem. Vi hørte brummingen fra motoren, og vi hørte den kjappe, samtidig monotone kjettingraslingen fra dekkene. Men jeg husker aldri redsel ‒ bare fryd. Ren, blank fryd.
      Åkke som: Aldri ble noen skadet, ikke alvorlig. Selv om noen vel kunne knalle hodet i isen eller få seriøse skrubbsår. Jada, joda, men aldri noe alvorlig. Og det skjedde helst i Kilen, blant de yngre garder.
      Rattkjelkeminnene er fjerne i meg, nå. Jeg husker svært sjelden på dem hvis jeg en gang imellom går gjennom Kilen. Men iblant, når jeg er i en bil i Høiekleivane, hører jeg et indre sus av meier mot is, i heftig jag, og da er jeg tilbake i en klar, kald vinterkveld, og jeg føler iskald vind mot panna, og jeg ser lysene fra Mosby suse mot meg og suse mot. Og da fornemmer jeg et ekko av lykkefølelsen fra den gang …

Et PS: Jeg har etter at dette stykket sto på trykk første gang, fått henvendelser fra kvinner på min egen alder og litt eldre, at de også iblant var med på de lange rennene i Høiekleivane. De, sier de med muntert alvor, vil påpeke at det ikke bare var en guttesport. Jenter turde og jenter gjorde ting, sier de. Som om jeg ikke vet det! Men, faktisk, jeg kan aldri huske at de var med på noen av de turene jeg var med på. Og jeg innbiller meg å ha en ganske robust hukommelse. Så ha meg unnskyldt, ladies.

Knut Holt