Da Torridal holdt på å bli egen kommune

Av Anders Benestvedt

Vi går tilbake til 1914. Oddernes kommune lå i en ring rundt Kristiansand og bestod av Lund, Sødal, Justnes, Torridal, Vågsbygd og Flekkerøy. Oddernes kommune hadde sitt kommunehus og administrative senter på Lund – like ved Lundsbroa. Bygget ligger der ennå. Like over gaten lå også Oddernes Sparebanks første banklokale. Det var en kjent sak at Kristiansand kommune ønsket å overta Lundsiden fra Oddernes.

I byen påstod mange at Lund var blitt mer bymessig med sterkere folketallsøkning og tettere bebyggelse. Broa over elva bidro sterkt til at mange bodde på Lund og arbeidet i byen. Ett argument fra Kristiansand var at når det brant på Lund, måtte Kristiansand brannvesen rykke ut. Realiteten var nok at Kristiansand ikke hadde tomtemuligheter igjen i byen, og videre ekspansjon ble hindret av Oddernes kommune.

Mange mennesker på Lund var nok også emosjonelt sterkere knyttet til Kristiansand. I 1914 skrev 132 lundsfolk under en henstilling til Kristiansand om å drøfte en utskilling av Lund fra Oddernes. En slik byutvidelse var søt musikk for politikerne i Kristiansand. Byen oppfordret umiddelbart til flere underskriftskampanjer, og fikk faktisk snart 578 underskrifter – 80 % av de stemmeberettigede på Lund. På bakgrunn av dette gjorde Kristiansand i 1914 en formell henvendelse til Oddernes om å skille Lund ut av Oddernes.

Oddernes forholder seg passiv
I Oddernes herredsstyre ble henvendelsen lest opp, men de vedtok å forholde seg passiv, og lot saken ligge i en skuff.

To år senere, i februar 1916, forsøkte Kristiansand seg igjen. Denne gangen inviterte de til å opprette en forhandlingskommisjon. Oddernes forholdt seg fortsatt passiv, men da Kristiansand forsøkte seg for tredje gang ett år senere, i 1917, ble saken behandlet i Oddernes – for lukkede dører.

Sterke torridøler
I Oddernes var det to klare fløyer. Jørgen Mestad fra Torridal ville ikke ha forhandlinger om grenseendringer i det hele tatt. På den andre fløyen stod Bredo Hultmann, som sterkt ønsket å imøtekomme Kristiansands ønske om å overta Lundsiden. Tomas Lie, formannskapsleder i Oddernes og torridøl, foreslo da en nøytral felleskomité for å komme fram til alternative løsninger. Denne komiteen fikk en vanskelig oppgave. Det viste seg fort at Oddernes-interessene kom i mindretall ‒ og det ble hevdet at Kristiansand kjørte en splitt-og-hersk-strategi.

Vil ha hele Oddernes, men ikke Torridal
Felleskomiteen la fram to forslag. A: Innlemme Lund, Justnes, Vågsbygd og Flekkerøy, UNNTATT TORRIDAL. B: Innlemme Lund skolekrets.
Forslag A gikk glatt igjennom uten debatt i Kristiansand bystyre – altså overta hele Oddernes ‒ bare ikke Torridal.

Jørgen Mestad ønsket ingen endring.

«Hekseprosess»
I Oddernes herredsstyre er det lett å forstå at debatten nådde nye høyder. Jørgen Mestad og Nils Belland tordnet fram og «advarte mot ytterligere å frembringe kunstig tilvekst av byen på bekostning av omliggende landdistrikter». De ville beholde Oddernes-grensene. Men prosessen slik den hadde utviklet seg ved å sette alternativ A opp mot alternativ B, ble utskilling av Lund det minste av to onder.

Ord som hekseprosess ble brukt i kampens hete, og enda mer forvirring ble det da en folkeavstemning i 1919 avslørte at 245 lundsfolk var for og hele 195 mot overgang til Kristiansand. Dette kom helt uventet. Alle trodde at en slik folkeavstemning på Lund ville bli enstemmig for byen.

Torridal egen kommune?
Enda mer oppsiktsvekkende var det da 220 personer i Torridal sendte brev til kommunen med bønn om å bli egen kommune. Nå var det mange baller i lufta ‒ hva skulle Torridal gjøre? Det kom forslag om selvstendig kommune, slå seg sammen med Vennesla, Greipstad eller Justnes. Alle de forskjellige alternativene skapte mer splid enn samhold.

Uten nærmere begrunnelse hevdet sterke torridøler i Oddernes herredsstyre at «en henleggelse av Torridal ville bli en kommune uten eksistensmulighet, og ville bli den beklageligste løsning av byutvidelsesspørsmålet man overhodet kunne få. Det som hadde begynt som en grenseregulering har utviklet seg til en fullstendig tilintetgjørelse!».

Nå var Oddernes herredsstyre under et forferdelig press, men stod på sitt og vedtok nok en gang – 11. november 1919 ‒ med 13 mot 3 stemmer «at grensene for Oddernes bibeholdes uforandret».

Stortinget bestemmer
Men byutvidelsen kom selvsagt opp i Stortinget, departementet og hos fylkesmannen. Omsider kom det en proposisjon i Næringskomiteen, som konkluderte med å avvise alternativ A, «da det ikke kan skjønnes at Kristiansand har behov for en slik utvidelse og redusere Oddernes fra å være en av fylkets største og økonomisk sterkeste kommuner til en liten og svak». Stortinget gikk derved for alternativ B – overføre Lund til Kristiansand.

I lov av 14. juni 1921 – med virkning fra 1. juli ‒ ble det slått fast at nye grenser mellom Kristiansand og Oddernes var et faktum. Men grensesettingen gikk heller ikke knirkefritt. Det verserte en rekke forslag, men her kan en kanskje si at Stortinget nå støttet Oddernes mer enn byen. Grensene ble omsider slik de ble foreslått av G.A. Bjørndal på vegne av Oddernes.
Oddernes kirke fikk selvsagt stor betydning – det var helt utenkelig at den skulle bli liggende i Kristiansand.

Oddernes krever erstatning
Oddernes kommune mistet 38 % av befolkningen. Skatteinngangen ble tilsvarende redusert, og dette måtte få følger. Herredsstyret valgte Peder Hansen Sødal, Nils Belland og Jørgen Mestad til å fremme et erstatningsbeløp overfor Kristiansand. De presenterte en regning på 1,3 millioner kroner. En skjønnsrett ble oppnevnt. Det førte til at erstatningen ble redusert til 300 000 kr, inkludert renter fra 1921 til 1924: 352 660 kr og 27 øre.

En hard kamp mellom to nabokommuner var endelig over – for denne gang.
Kommunehuset på Lund ved broa Thygesens Minde, også kalt Filialen, ble altså liggende i Kristiansand. Men dette klarte alle – også Torridal ‒ å leve med.

Som vi vet, kom det endelige dødsstøtet mot Oddernes kommune 41 år senere, men det er en annen historie.

Kilder: Oddernes Bygdehistorie, Kåre Rudjord
Kristiansands Historie 1914–1945, Joh.H. Tønnessen
Div. bystyre-/herredsstyrereferater