Knut Holt

MOSBY KAFÉ

Den var ikke akkurat Las Vegas, 1960-årenes Mosby kafé.

Nakent gulv, nakne vegger, fire høye vinduer ut mot Setesdalsveien. Seks grå respatexbord. Stålrørsstoler med plasttrekk. Blikkaskebegre. I begynnelsen et flipperspill i ene hjørnet, det ble senere satt inn i et tilstøtende rom. En mastodont av en jukebox midt på ene langveggen. En disk, i bakgrunnen en åpen dør ut til kjøkkenet.

En parentes her: I det nevnte «tilstøtende rom» var det også, i hvert fall i begynnelsen, også et biljardbord og en sofagruppe. Men det ble lite brukt, det var som en stasstue i et gammelt hjem, et slikt et som bare blir brukt i høytidene.

Den lå i en gammel elefant av et hus. Tidligere hadde det vært bakeri, lenge før Knut Moseid åpnet sitt Bakeri & Konditori oppe i Øvre Mosby. Huset var tre etasjer høyt, med stor steintrapp midt på fronten. På ene siden strakte en bratt grusvei seg opp mot Kleivane, på motsatt side mumlet en grunn bekk. Foran huset var det buss-stopp for både Venneslaruta og Setesdalens Bilruter. Tvers over veien lå det lave, nesten pagodeaktige huset som rommet Arthur Berg Sykkelforetning. På et langt senere stadium ble det omgjort til Mosby Postkontor, senere ble det Torridal Fysioterapi. Bak det igjen rumlet og suste jernbanen.

Kafeen åpnet på sensommeren eller tidlig høst det året jeg fylte tretten. Det var et ektepar fra Iveland som hadde turt å satse på kafédrift på Mosby. De liknet hverandre, det ekteparet, begge var høye og mørke, med resolutte ansikter. Jeg tror de bodde i en liten leilighet i kaféhuset. Et eldre ektepar bodde der også. På et eller annet tidspunkt forsvant det eldre ekteparet.

Jeg husker åpningskvelden. Jeg var ikke inne der, da. Jeg sto utenfor, som om det hele var en voksenforestilling. Men jeg så og fornemmet og kjente i hele meg en fin forventning og en sær lyst. Jeg var ikke i stand til å artikulere meg slik, men jeg følte det dit hen: «Det som skjer nå, er at et lite tilbygg til Mosbys kulturliv ser dagens lys. Og det er viktig, det er positivt og det er fint, på alle måter fint.»

Jeg begynte å gå der det året jeg gikk i syvende klasse. Og jeg følte meg øyeblikkelig hjemme. Som en nyinnkjøpt hund som går rett til sofaen i sitt nye hjem ‒ og kveiler seg på sofaen. Iblant kaller noen sin arbeidsplass eller stedet hvor de tilbringer mye av ungdommens fritid, for «Sitt universitet». Jeg vil ikke gå så langt som å karakterisere Mosby kafé for «Mitt universitet». Men: Den var, fra jeg var fjorten til jeg var over atten år, mitt leirbåI. Mitt fysiske og mentale leirbål.

I lange perioder, spesielt da jeg var seksten og sytten, føler jeg at jeg var der hver kveld. Hver kveld, året rundt. Det kan jo umulig stemme, men jeg føler det slik. Iblant, ikke så sjelden, forresten, satt en som på nåler: En hadde ikke penger til å betale noe med. Ei lita Cola, for eksempel. Men Torborg så ofte gjennom fingrene med det.

Torborg overtok kafeen etter Ivelandsekteparet. Hun var fra Setesdalen et steds. Et sted i førtiårene, vel nærmere de femti enn førti. Ugift. Rund i formene, med et ansikt som på sitt beste kunne minne om mildt solskinn. På sitt verste så hun ut som ei gretten skurefille, om du kan forestille deg hvordan den ser ut. Generelt hadde hun et preg av å være en litt bisk husstell-lærerinne. Men, hør: Hun hadde en hjelper. En ansatt. Hun var noe eldre enn meg. Seksten da jeg var fjorten, noe sånn. Hun var fra Øvrebø, hun tok bussen til Mosby de dagene hun var på jobb. Hun var ofte på jobb, synes jeg å huske, i en lang periode.

Jeg har i disse mine erindringene fra barndommens og ungdommens Mosby vanligvis latt være å oppgi navn. Jeg har skrevet «En gutt», «En fyr», «En mann», vanligvis, et par ganger har jeg skrevet fullt navn. Her gjør jeg en forandring og forteller: Hun het Solveig Bøe eller Bø. Og hun var ingen middelhavsfarer. Hun var direkte pen. Pen og flott og sexy. Mørk som midnatt i tropene, med en litt utemmet, frisk utstråling. Med øyne som hadde en egen, feminin glitring, du skjønner hva jeg mener, i hvert fall gjør den mannlige delen av leserne det. Og med en spenstig gange, hun hadde noe mykt og kjapt i bevegelsene som ikke var tillært, hun bare hadde det i seg. Hun, tror jeg, ante ikke omfanget av de sukk, ufrivillige tanker eller helt bevisste drømmer hun skapte i mange av oss. Hun var der, som berørt, ganske lenge, men én dag var hun vekk, uten varsel. Jeg har aldri sett henne siden. Vi følte oss litt tomme, da, litt nummen. Vi ble stille ei lita stund. I hvert fall gjorde jeg. Kanskje var jeg hardest angrepet. Kanskje. Så: Hvor du nå enn er, Solveig Bøe eller Bø, hva du enn gjør eller har gjort, vi er mange som en gang var gutter, og vi husker deg ennå, alle sammen, det er jeg sikker på.

På kafeen var det ingen skillelinjer. Ikke i alder, ikke i hva folk drev med på dagtid. Slik ble en kjent med flere, både gutter og jenter, enn en ville ha gjort ellers. Folk en visste hvem var fra folkeskolen, men som en neppe hadde snakket med én eneste gang, ble en kjent med på kafeen. Et par jenter som var to år eldre enn meg ‒ på skolen var dét et osean av tid ‒ ble jeg godt kjent med på kafeen. En kar som hadde gått hele fire klasser over meg på folkeskolen, ble jeg godt kjent med der. Jeg er god venn med ham den dag i dag. Det ville aldri ha skjedd hvis ikke kafeen hadde eksistert.

Og fra Augland og Strai kom det jevnlig opp folk, mest gutter. Og som regel kom de to og to, som mormonermisjonærer eller politikonstabler i gamle dager. Og selv om jeg hadde stått til konfirmasjon med to av dem, var det på Mosby kafé jeg ble virkelig kjent med dem: Arvid Bø, som i dag eier og driver Bø Skotøy i Kristiansand, og kunstneren Bjørn Aurebekk.

Men så, jentene: Det var, foruten Mosbyjentene, tre kategorier som gjestet Mosby kafé. De utenbygds og som arbeidet på Høie Fabrikker. De som kom opp fra byen, fra Kristiansand. Og de som kom ned fra Vennesla. De som jobbet ved Høie først: Hver høst begynte nye jenter, rundt fra hele Sørlandet, på Høie. Noen ble der et år, noen et par, noen i flere år. Svært ofte kom de to og to: To venninner som kjedet seg litt der hjemme og ville ut og ha forandring. Komme hjemmefra, tjene penger. Ofte kom de fra de samme plassene, år etter år: Åmli. Valle. Kvinesdal. Laget i Aust-Agder. Treungen i Telemark. Noen fra Dale eller Arne ved Bergen, hvor det også var tekstilfabrikker. Det måtte ha vært en tradisjon på alle disse plassene for å dra ut og begynne å jobbe på Høie. Søstre eller tanter eller kusiner eller naboer, kanskje til og med mødre, hadde gjort det før dem og hadde gode og/eller gøye tilbakemeldinger å gi. Og de besøkte alle kafeen. Og mange av dem gled inn i en bit av miljøet. Noen av dem ble til og med gift med Mosbygutter. Det endte nesten alltid med at Mosbygutten flyttet med dem hjem.

Byjentene var som regel en skuffelse. Det var en egen «snerk» over dem. Litt hovne, litt ironiske, de lo ikke av de samme tingene som oss, de så ting på en annen måte. De var turister som besøkte et pussig land. Vi merket den holdningen, og vi ble litt vaktsomme. Da sterkt annerledes med Venneslajentene. De var alltid høylydte. Og alltid muntre. Ja, mer: De var støyende lystige! Og de var «med på ting». De ble ofte med oss ut på Mosby etter stengetid. Ved noen anledninger ble vi bedt opp til Vennesla ‒ det var jo som å få audiens hos Paven!

Og så en maskulin part: Sjøguttene. Det svevde en liten regnbue over dem, litt helteglorie. Det var Mosbygutter som hadde vært til sjøs et år, kanskje to år, iblant lenger. Jeg husker at to av dem var sammenhengende ute i over fire år før de mønstret av. En av dem visstnok uten å ha skrevet ei linje hjem. Og da de så hadde hilst på sine og installert seg hjemme, kom de på kafeen. I fargesterke skjorter med kraven utenfor. Og med sorte, spisse sko. Noen av dem hadde stor, gullimitert ring, og de fleste hadde noe ingen andre hadde på Mosby: Tatovering. I dag har jo annenhver person, ung som middelaldrende, tatovering. Ikke den gang, den gang var det sjeldent og eksotisk og iblant litt skummelt. Og se så om de ikke sa «Jei» og «Mei» der de før hadde sagt «Æ» og «Mæ». Og de fortalte om horer i Rotterdam så det gnistret for øynene dine, eller om slåsskamper med chiefen, eller smugling av apekatter i Gulfen. Og du så for deg et norsk skip som sakte seilte inn i en sydamerikansk havn, og du følte hjertet svulme, og Mosby ble stygt og lite, og du følte deg dobbelt blakk i lommeboka, fargeløs i sjelen og fryktsom i karakteren etter at du hadde hørt på dem. Å, Mosbys hjemkomne sjøgutter ‒ dere podet fantasier inn i oss fastboende, oss landkrabber som ikke våget spranget, eller ikke fikk lov, eller som prioriterte utdannelse eller annet arbeid.

Og så: Jukeboxen. Det kostet femogtyve øre for hver plate. Du puttet på mynten, så trykket du en kode, for eksempel A-3. Så kom melodien du ønsket. Melodiene var alltid blant de mest populære der og da. Jukeboxen var nesten alltid i bruk. Det er tre melodier jeg ikke kan høre den dag i dag uten å kjenne lukten i kafeen, kjenne stemningen der. Det er «Stuck On You» med Elvis Presley. «I Love You Because» med Jim Reeves. Og «Lappland» med den norske trompetisten Finn Eriksen.

Men, vel: Tiltrekningen, leirbålfølelsen, døde ut, litt etter litt. Den høsten og vinteren jeg fylte atten år, begynte jeg å vanke der mindre. Byen trakk, en ble kjent med andre mennesker. Etter at jeg var ferdig med militærtjenesten, besøkte jeg aldri kafeen. Aldri. Da var det hele dødt i meg, like fjernt som barndommens leker.

Og én dag, flere år etter, var hele huset brent ned, som om noen hadde visket en tegning fra en tavle. Lenge kunne en se grunnmurene, én dag var de også vekk.

Men minnene er der. De er som malt på innsiden av en. Og minnene fra jukeboxen. Og når jeg skriver dette, innser jeg: Ungdomstida ville ha vært fattigere uten Mosby kafé. Å ja, betydelig fattigere. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve den.