Knut Holt
CIRKUS FERNANDO
Det var Steinar Endresen som var årsaken. Steinar og en tryllekunst.
La oss ta det med tryllekunsten først: Jeg hadde sett en tryllekunst. Og den
hadde forbløffet meg. For å si det slik: Hadde jeg hatt anlegg for det, ville jeg ha
blitt stum.
Det var ikke noe jeg hadde sett på en scene, den var blitt vist hjemme hos
oss. Min eldre bror, tror jeg, var involvert. Han og en kamerat av ham. Og som
berørt: Det var som om noe i meg ble jekket opp som et bildekk. Da jeg fikk
løsningen fem minutter senere, følte jeg at flere bildekk ble jekket opp inne i meg:
Jeg ville utføre tryllekunsten selv, foran et stort, gispende publikum!
Deretter en instinktiv beslutning: Jeg ville ikke opptre alene, men som en
del av et show. Og så, like naturlig som at en drikker vann når en er tørst, kom
tanken: Steinar Endresen.
Dette var den våren jeg var elleve år, jeg fylte tolv i løpet av sommerferien.
Steinar var temmelig nøyaktig et halvt år yngre enn meg og gikk én klasse
under meg på folkeskolen. Vi hang litt sammen, ikke jevnt og daglig, mer i rykk
og napp. Men tonen var svært god mellom oss. Som den er i dag.
Steinar er ikke profesjonell skuespiller. Det burde han ha vært. Den som
mener noe annet, er en tåpe. Han har hatt jobb i Kristiansand kommune, men helt
siden 1970-årene har han hatt roller på scenen. Til dels store roller. De fleste i
forbindelse med Christiansand Amatørteater. Blant mye annet har han spilt Ibsen
sammen med profesjonelle skuespillere i Fjæreheia i Grimstad. En periode var
han faktisk ansatt ved Agder Teater.
Allerede den gang, da vi var elleve år, hadde han vist en skapende fantasi og
et klart talent som skuespiller.
Steinar fikk funklinger i øyene før jeg var ferdig med å legge frem ideen:
«Tøft te å være klovn!» Det var akkurat det som hadde vært meningen.
Så: Like hurtig som det tar å skrive et komma, forsto jeg at vi trengte flere
artister og flere medarbeidere. Engasjerte, kompetente og trofaste medarbeidere.
Som Arild Arnardo sier: «Til en sirkusforestilling trenger du dyktige artister,
det er jo plattformen, men du trenger gode hestepassere også, og ei myndig og
våken dame i billettluka!»
Vi lanserte ideen for et knippe gutter, noen ett år yngre enn oss, andre over
to år eldre. Alle tente på ideen. Alle. Som om vi hadde satt ei fyrstikk borti en
dam med bensin. Fra å være en flimrende drøm hos Steinar og meg, ble det en
håndfast plan. Vi var et team ‒ og vi hadde ild i årene!
Vi gjorde våre åstedsbefaringer, akkurat som gode filmprodusenter. Vi
kom hurtig til bred enighet: Den ene garderobehytta til Torridal Idrettslag på
Tutlamoen. Et rødfalmet trebygning i én etasje, inneholdende ei svær gang og to
rom. Den andre garderobehytta var brun og avlåst, den inneholdt dusjer. I dag er
de begge revet.
«Vår» hytte var uten dør ‒ barn, ungdom og voksne gikk ut og inn der som om
det var en allmenn liten buss-stasjon. Den luktet av fint støv og gammel svette. Og
ingen sa et pip til protest da vi tok den i bruk til sirkus for noen sommerkvelder.
Vi fikk fort tak i et digert, skoggrønt teppe, hvorfra husker jeg ikke. Det ble
spikret opp foran inngangen til det ene dørløse rommet: Vi hadde sceneteppe!
Det andre rommet ble benyttet, selvfølgelig, til «Artistgarderober». Den
svære gangen ble til «Foajé». (Det var en blanding av, arkitektonisk, sirkus og
teater.) I den forbindelse, husker jeg, bar vi et bord helt fra et hus i Høiekleivane
‒ det skulle det selges billetter fra!
Det var dette som inspirerte Knut Holt den sommeren han var tolv år.
Vi hadde klekket ut et program. Det inneholdt, blant annet, cowboyer og
klovner. (Alle elsker cowboyer og klovner.) Min lille mentale kiling om å opptre
som tryllekunstner, hadde fullstendig fordampet til fordel for en ny artistdrøm:
Spåmann!
Vi trengte kostymer. Gutterom, klesskap og kjellerboder ble ofre for inngrep
like brutale som hunnerkongen Attillas plyndringer. Som spåmann fikk jeg
selsomme gevanter: Onkelen til en av gutta hadde vært i FN-tjeneste i Gaza. Der
hadde han kjøpt et arabisk hodeplagg, et slikt du ser oljesjeiker sitter med når de
er på OPEC-konferanser. Jeg iførte meg det og noen velbrukte, ubestemmelige
hvite plagg og ble spåmannen Don Pedro. Jeg må ha sett ut som en kombinasjon
av Sjeikens sønn og en meieriassistent!
Vi samlet cowboyhatter, revolverbelter, leketøysrevolvere m/kruttlapper,
fargesterke halstørklær, vester, jakker av dunkel substans og opprinnelse, og rare
hodeplagg som de fleste ikke ville ha blitt funnet døde i.
Jeg tegnet plakater. Til høyre på plakaten førte jeg opp en gjengivelse av
tegneseriefiguren Tøffe Tom, en cowboy. Han kastet lasso, og inne i den solgule
lassoløkka sto programmet skrevet. Under var sted, tidspunkter og pris oppført.
Prisen var 25 øre for både barn og voksne.
Vi ordnet med musikk, selvfølgelig gjorde vi det. En sveivegrammofon og
en stabel 78-plater. Såkalte steinkager. Jeg har en sterk fornemmelse av at visse
ting som ble rekvirert fra hjemmene, ble foretatt uten tillatelse. Der å nevne det
arabiske hodeplagget, grammofonen og platene, pluss et to-rader trekkspill som
under jubelstemning ble benyttet av klovnene. Det ble benyttet med en slik
entusiasmeglød at under den siste forestillingen revnet belgen som tynt papir!
Steinar Endresen var klovn. Med stor suksess. Steinar var stjernen. Han og
jeg skiftet om å være sirkusdirektører. I praksis betød det å være konferansier.
Vi hadde sett og hørt Arnardo, gamle Arnardo, i buldrende aksjon. Og vi hermet
han, som best vi kunne: Med laaaange vokaler, rullende r-er, et lett gebrokkent
tonefall med lystig opprømt klang. Og med store armbevegelser. Som kropps-
språk betraktet, slo vi på stortromma.
Som spåmann brukte jeg artistnavnet Don Pedro. Under høstforestillingene
‒ vi gjentok suksessen under den såkalte «potetsferien» ‒ endret jeg navnet
til Tananka. I tillegg til det kostymet jeg har forsøkt å beskrive tidligere,
trådte jeg ut på scenen med et tent stjernerap i neven, mens jeg snakket et
sleskt, gebrokkent skuespillerspråk, kraftig inspirert av Radioteatrets versjon
av «Jorden rundt på åtti dager». Slik: «Aaaaahh, min venn, do skal få mange
penga, åiåiåi, jaaah.» At et barn en gang begynte å grine, tok jeg som et stort
kompliment. Ved flere anledninger, åresvis senere, kunne en eller annen Mosby-
borger legge hånden på skulderen min, lene seg frem og si smilende «Aaaah,
do skal få mange penga…» Det har jeg også tatt som et dagklart kompliment:
Scenen og figuren huskes!
Vi ble en stor og umiddelbar suksess. Fullt hus hver kveld. Sammen med
pengene vi tok inn i høstferien, tjente vi 165 kroner. Og vi tok 25 øre for
inngangsbilletten! Ingen av oss hadde noe profittbegjær, vi gjorde det fordi det
var gøy. Gøy å skape noe, gøy å fremføre det vi hadde skapt. Pengene ble senere
overrakt til lærer Kvinlaug, han var leder av Gutteforeningen på Bedehuset. Det
var en tilfeldighet, Gutteforeningen hadde vi et forhold til, de fleste av oss. Men
vi kunne like gjerne ha gitt dem til Røde Kors eller Torridal Idrettslag.
Det slår meg at iblant kan en se på startstreken hva mennesker senere blir til.
To eksempler: Han som solgte billetter og meget samvittighetsfullt tok hånd om
pengene og deretter overrakte dem høflig til Kvinlaug, ble senere ordfører i en
nærliggende kommune. Og han som, uforstyrrelig som en barne-Buddha, satt
og matet grammofonen med 78-plater og lot Calle Jularbo og Harry Brandelius
klinge skingert ut i det varme, svettedunstende rommet, ble senere lærer og
rådgiver i en videregående skole.
Cirkus Fernando på Tutlamoen den sommeren jeg var tolv år, er et godt
minne. Et varmt og ganske dypt minne, faktisk.
En av dem som var med, husker det også godt. Så godt at nesten førti år
senere betrodde han meg at i alle disse årene hadde han hatt dårlig samvittighet.
Han hadde nemlig «tatt av kassa», reist med lokaltoget til Byen og gått direkte
ned på Aladdin Kino og sett filmen «Ånglar, finns dom» med Christina Schollin.
Det hadde plaget han siden. Kunne jeg tilgi han? Selvfølgelig kunne jeg tilgi han
‒ det dreide seg jo om en kinoforestilling!
