Birger Kirkhus og Harald Arntsen på gitar, Ivar Kirkhus på piano. Solist: Jens Timenes, i sin egen sang: Synger i mannskor nå».

160 (torridøler og folk fra byen) kom til Torridal kirke onsdag 15. november for å høre historien om Gaasehud. Og de blei ikke skuffa. Her fikk vi det meste om dette fantastiske mannskoret ‒ fra den spede begynnelse i 1996 og fram til i dag.

Vi fikk virkelig høre sangene, latteren og kameratskapet, som de reklamerte for på sin facebookside på forhånd. I 100 min. gikk det slag i slag med historier, filmklipp og et variert repertoar av sanger ‒ alt fra Honky Tonk, hymner til idrettsarrangement både på Sør Arena, Ullevaal og i Kollen, til Betlehemssang og den italienske og danske nasjonalsangen. Det hele ble avsluttet med mektige Olav Trygvasson.

 

Korets formann, Reidar Wessman, innleder konserten med "O helga natt" på sag!

 

Her synger koret Starthymnen, "Heltane fra Sørlandet", melodi: Ivar Kirkhus, tekst: André Vaaler.

 

Under konserten ga André Vaaler oss et innblikk i mannskorets indre liv:

Betraktning fra en mannskorøvelse

Skrevet etter en øvelse for 16 år siden.    

 

Klokka er fem på åtte en helt vanlig søndag.

‒ E de kor i da au? Vakke det forrige sønda?

Helga er over og guttane står i pysjen og vinker pappa farvel til mannskorøvelse.

‒ Åssen er den sangen, pappa med: «Alt dette strålende?»

En strofe som har brent seg inn i et lite guttehjerte.

‒ Den heter «Glasset er fylt», sier jeg og løper til bilen.

Vifteremma er slakk og baklyset virker ikke. Svinger inn ved Ytre Torridal skole og reflekterer over at det er her mine sønner skal legge noe av grunnlaget for sitt liv. Kan det være en plan med dette?

I Torridal kirke er det møte, og jeg kjører rundt og inn til Hommeren 4. Sangkameratene står i en stor ring. Jeg sier «javel». Tar meg idet og får et par tre «javel» tilbake. Noen nikker, én sier «se det», mens flere er opptatt av en tenor som har fått ny bil.

To førstebasser ser ut til å være i en fortrolig samtale og nikker gjenkjennende til hverandres frustrasjoner. De ler litt av det hele og kommer kanskje litt nærmere hverandre der og da. Jeg kjenner gleden av igjen å være på øvelse.

Dirigenten ankommer. Litt stressa i gamle feltbukser, men tydelig tilfreds over at klokka er åtte. ‒ Skal vi si ja til Vågsbygd frikirke eller skal vi si nei?

Formannen prøver å få svar. Noen gøyale bemerkninger. Et par meninger. Men vi er enige til slutt. Alltid enige. Ingen går på øvelse for å starte nye krangler og diskusjoner. Vi er enige.

Dirigenten drar i gang. Stemmeøvelse på to nye sanger, og vi kjenner umiddelbart at vi vil få mye glede av den ene. En litt frisk og god sang med trøkk på toppen og mandighet hele veien.

Noen kommentarer fra andretenoren. Litt fnising fra andrebassen. Ja, du hørte riktig. Fnising fra andrebassen. Det rimer egentlig ikke.

Vi er gjennom stemmeøvelsen. Vi kjenner firstemt-heten kile på ryggen, men plutselig har det blitt trestemt, og andrebasssen må gå gjennom stemmen en gang til. Tenorene smiler til hverandre. Vi sier ikke noe. Vi nikker bare.

Det er pause

Vi deler en kjele kaffe. Den er god. Vi har hatt mye kaffe før på en søndag, men dette er den beste. Kanskje fordi vi skal dele. En forteller om rypefangst. En om en løssluppen lørdagskveld, og flere drøfter dagens fotballkamp.

En vits blir servert. Vi ler høyt, sparker småstein, drikker kaffe og beundrer igjen den nyinnkjøpte bilen. En sparker litt lett til det ene dekket. Andre akt er i gang.

Vi skal synge på en fest på lørdag kveld og i frikirka søndag formiddag. Dirigenten finner sanger som passer til de forskjellige oppdrag, og vil at vi skal synge igjennom «Glasset er fylt» og «Navnet Jesus». Det er underlig.

Men det er gitt hvem sang vi skal synge hvor. Vi bare vet det. Hva hadde skjedd hvis vi hadde gjort motsatt, tenker jeg der jeg står. Hadde pastoren i frikirka reist seg og stoppet oss midt i første verset av «Glasset er fylt» eller feststemte jubilanter søkt om frelse og forbønn etter tredje verset på «Navnet Jesus»?

Kjenner det er godt å synge begge deler, og dirigenten tar alltid den siste avgjørelsen.

En andrebass går før tida. Kona har kokt høne siden klokka sju, og det tar tid å fortære gammel høne. Jeg har mange ganger sett for meg den litt for hardt kokte høna med saus, poteter og restene av lørdagskveldens rødvin. Halv ti er hønetid.

Dagens nye sanger er prentet inn, og vi føler at vi kunne brukt den ene allerede førstkommende lørdag.

Så avslutter vi øvelsen med «Sangerhilsen». Det er som å sleppe hunden løs rett før turen er over så den får løpt fra seg litt. Og vi får løpt fra oss med Sangerhilsen.

Sangen fyller Hommeren 4 og vårt to timer lange samvær er over.

Noen haster hjem. Andre har mye å dele og gjør det på trappa eller på en støtfanger. To må til Mosby og kjøpe brød til morgendagens matpakker.

Vi sier «ha det» og får «ha det» tilbake.

Jeg kjører hjemover og nynner på den nye sangen. Svinger inn ved Oldemors hus og parkerer den dårligste bilen i mannskoret i den største carporten i mannskoret. Hadde det vært bedre med noe nytt i en trang garasje? Jeg er usikker på det.

En logrende harehund møter meg i døra og spør på sin måte hvordan jeg har hatt det. Kona er midt i søndagsfilmen og jeg siger ned i sofaen.

Jeg sovner, og drømmer om at vi synger den danske nasjonalsangen på Snave Pub i Skagen. Står på stolen, synger og kjenner at taket blir løfta av den firstemte kraften. Plutselig åpner veggene seg og vi står midt i midtsirkelen i Idrettsparken i København og synger «ja vi elsker». Norge har blitt verdensmestre i fotball, og mens vi synger om den saganatt som senker, kysser Solskjær pokalen.

Jeg bråvåkner i sofaen. Klokka er fire. Sangen er over. Fjorten dager til neste øvelse.

André Vaaler

 

Helt fullt i hele kirkekjelleren!

 

Og etterpå var det grøt, julekake og utlodning i kirkekjelleren. Der hadde styret i historielaget stått på i flere timer for å gjøre alt klart ‒ ikke minst Svein Eriksen, som sørget for at grøten ble klar (og den var god!). Folk koste seg i et fullpakket lokale, to fant mandelen i grøten og fikk sin marsipangris, mange kjøpte Torridalskalenderen, og andre sikret seg noe av grøten som ble til overs for en billig penge.

 

Klar for servering av 160 porsjoner med grøt. Fra v.: Åse Margrethe Prestø, Ivar Buås og Arne Brøvig.

 

Reidar Omdal selger årer.

Gevinst: Julekuler og julekaffe.

 

God kaffe til jul.

 

 
Kjell Fossheim og Svein Eriksen gjør klar restene av grøten for salg.

 

Nestleder i historielaget, Arne Brøvig ledet det hele på en ledig måte, orienterte om laget og om museet og bad folk komme på dugnad i Torridalsstova. Han kunne også opplyse om vårens program:

7. februar: Historien om Setesdalsbanen,
14. mars: Mimrekveld med gamle bilder + årsmøte
(ikke bli skremt, sa han, årsmøtet varer bare 10. min.)
18. april: Fra søppel til energi v/Jostein Mosby, Returkraft

 

Vi kommer tilbake med et mer utførlig referat.

Se og http://gaasehud.no/