Her forteller Knut Holt om jernbanen fra sin oppvekst på Mosby. Stykket er hentet fra vårt temahefte nr. 5, 2009: Komper, knirking og kubikk. Heftet kan du kjøpe i historielaget.
Knut Holt:
Toget
I min barndom på Mosby kalte de voksne den «Banen». Vi barn brukte dens fulle navn: Jernbanen. Eller vi sa «Toget». Vi sa det om både togsettene, selve jernbanelinja og jernbanen som transportmiddel. Vi kunne si «Æ to' tåge» når vi mente at vi hadde brukt toget for eksempel å komme fra Mosby til Kristiansand. Vi kunne også si «ner mæ tåge» når vi mente «nede ved jernbanelinja».
Et betydelig antall mennesker på Mosby arbeidet ved jernbanen, «banefolk», kalte min mor dem. Folk ble ofte inndelt slik: «Han he vore på Høie i alle år.» «Han jobbe i Byen.» «Han æ på Hunsfos.» Eller: «Di æ banefolk.»
Noen «banefolk» bodde i nærheten av stasjonen i Nedre Mosby, den som i dag er malt heftig rød og er blitt frisørsalong. Andre bodde på Øvre Mosby, mange i traktene rundt Tutlamoen. Vi så dem i arbeidsantrekk ‒ sort uniform ‒ da de gikk til og fra den gule stoppbua på Øvre Mosby, like ved jernbaneovergangen før Kvarsteinbroa. De, syntes jeg alltid da, minnet om noe som hadde kommet på avveie under et korpsstevne, i sine sorte uniformer med sølvaktige emblemer på.
Jernbanen var en vital del av selve Mosby-bildet. Linja skar seg gjennom bygda. Øverst gikk den langs veien, lenger nede løp den over de vide jordene, mellom veien og elva, før den strakte seg mellom husene i Nedre Mosby, før den stupte inn i tunnelen som var bygd inn i åsen som skilte Mosby og Augland.
Linja hadde tjæreluktende, sortbrune sviller mellom skinnene. Selve skinnene hadde farge som slitt støv, de skinte med en egen, indre glans. Småsteinene mellom skinnene og utenfor dem var brune og virket som om de var blitt brent. Det luktet alltid som om det hang en fjern stank av branntomt over linja.
Jernbanen var noe vi gutta utforsket. På flere måter. Vi klatret opp stålkonstruksjonene under jernbanebroa over elva til Vennesla-sida. Der huket vi oss sammen som små dyr under uvær og ventet. Vi ventet på et tog. Da det kom, en halvmeter over hodene våre, var det som om toget kjørte gjennom hjernehvelvene våre, som om vi var inne i ei boble av mørk, rytmisk lyd ‒ det var en sanselig og intens følelse!
Vi klatret opp stålkonstruksjonene under jernbanebroa over elva til Vennesla-sida. Der huket vi oss sammen som små dyr under uvær og ventet. Vi ventet på et tog.
Og vi kunne legge femøringer på skinnene. Deretter huket vi oss ned i gresset like ved. Da toget hadde rumlet forbi ‒ karanggakoo! karanggakii! ‒ sprang vi opp på og bort til linja, og vi løftet femøringene opp som om de var hellige relikvier: De så ut som vampyrer tegnet i Donald Duck & Co.
Iblant gikk vi på linja fra Mosby og opp til stoppbua på Øvre Mosby. Eller fra stoppbua og opp til Broa. Et relativt ufarlig tokt, oversikten var vid, og det var ingenting i veien med hørselen vår.
Men: En gang gikk en kamerat og jeg gjennom tunnelen fra Mosby til Augland. Det var en sterk opplevelse. Det var kaldt, mye kaldere enn vi hadde trodd, det var i så måte som å bevege seg inn på en isbre nattestid. Og det var stille som i et gravkammer.
Vi gikk varsomt, samtidig jevnt, fremover. Bare et par ganger snakket vi med hverandre, da med enstavelsesord. Hele tiden lyttet vi som blindpassasjerer. Lyttet etter de første, spede kling-klong'ene fra et tog.
Da vi så det bleke, litt flimrende lyset fra den andre tunnelåpningen, steg det en jubel i meg, som om jeg hadde seiret, men seieren var hemmelig. Etterpå følte jeg meg litt eldre. Det var som om opplevelsen var for stor og fremmedartet til å snakke om, ord ville ha forminsket den, eller fått den nesten til å forsvinne.
Men hør: Jernbanen var selvfølgelig togene. Først og fremst lokaltoget. De gikk hver time. De stoppet både på stasjonen og ved den smørgule stoppbua på Øvre Mosby. La oss dvele litt ved den: Den var helt åpen, med en brun benk festet til den indre langveggen. Alle veggene var overstrødd med enkle tegninger og kraftfulle uttrykk. Mange av dem, både tegninger og tekst, var av seksuell karakter. Kvinnelige kjønnsorgan tegnet som strålende sommersol, eller erigerte mannsorgan ‒ som hevede sverd var de! Tekstene tilkjennega et primitivt ordforråd, men de kom forbausende fort og fyndig til poenget. De peneste og mest nøytrale lød: «Jeg elsker deg!»
Lokaltogvognene hadde farge som tyttebær når de er blitt gamle og tørre. Takenes farge var som fuktig leire. Det var en mild og munter lyd i lokaltogene: Kling. Klang, kling-klang.
Godstogene var lange som søndager fulle av regnvær. De var ofte brune eller grå som skittent sølv. De buldret og rumlet som krangling mellom fulle mennesker når de passerte gjennom Mosby. De bar med seg et preg av å være et nødvendig onde.
Noe helt annet da med ekspressen fra Oslo. Den jog som en eksotisk pil gjennom bygda rett rundt klokka ti om kvelden. Den verken larmet eller laget fredelige kling-klong-lyder. Den lynte over jordene med et dynamisk sus og et dirr av sammenpresset luft rundt lokomotivet. Det var noe djervt og selvbevisst over Oslo-ekspressen. Den var sort og gul og hadde gitter foran frontvinduene på lokomotivet, for at lokførerne ikke skulle få fuglesvermer klaskende i vindusglasset eller elgokser i fanget.
En sjelden gang suste en stor, sort bil påmontert toghjul gjennom Mosby. Den holdt alltid stor fart. Den fortonte seg dyster, mystisk og urovekkende, som synet av en begravelsesbil eller en haikjeft i nærheten av en populær badestrand. Vi gutter hadde alltid mange spekulasjoner på hva den kunne være, hva slags funksjon denne kunne ha: En detektivbil når et tog var blitt ranet (vi hadde sett våre westernfilmer!), en likbil når folk var blitt overkjørt på linja. Eller det var Kongen som ble fraktet ad jernbanevei?
Noe som vi imidlertid forsto, var dresinene. Det var alltid et komisk syn, som om den kjørte ut av en gammel stumfilm.
Togene ga lyder fra seg, utover lyden fra hjulene. Godstogene larmet. Men lokaltogene ga fra seg korte, krappe, ekkoløse gaul, som om noe ble bråvekket. Ekspressen lød flottest. Den sendte ut et langt, hest triumfhyl, noe som skapte ilinger av drømmer i en og satt lenge i etterpå.
En stopp ved Skoletoget ned 7.50 fra Øvre Mosby, tilbake fra Kristiansand 14.15. Morgentoget var mer enn et skoletog. Bankfolk eller butikkekspeditører med jobb i Byen var også med. Folk eide ikke biler like selvfølgelig den gang som i dag. Med returtoget klokka 14.15 var det bare skoleelever fra realskolene og gymnasene i Byen (gamle «Katta» og det atskillig nyere IHA). Enkelte blekansikter gikk vel også på Handelsskolen eller Handelsgymnaset, eller det som den gang het Yrkesskolen.
Skoletoget hjem var som ungdommer på hyttetur uten voksent tilsyn: Et høyt, tett babbel av stemmer. Latterbrøl og latterhvin, tilsatt skrik, hyl og banning av advarende, frydefull, fryktsom eller anerkjennende karakter. Kortspill og strikking. Enkelte råskinn satt og leste lekser, de fleste bare satt. Og vi var omgitt av en krattskau av skolevesker, de var små mengder av drivgods skyllet opp på en strand. Det var, i sannhet, en verden for seg selv.
Og hjem-toget om ettermiddagen hadde alltid en helt annen stemning enn morra-toget. I ti på åtte-toget kunne mange av oss lese lekser, andre satt som dopede muldyr. Men toget hjem igjen, det var en helt forskjellig energiutfoldelse, et helt annet lystighetsnivå, en annen glød, kort og godt.
Jeg opplevde skoletoget. Men bare noen få år etter at jeg fullførte skolen, ble ungdomsskolen innført, og hele strukturen ble forandret. Senere, eller kanskje på noenlunde samme tid, opphørte også lokaltogene å gå. Bussene og personbilene overtok.
I dag bor jeg like ved jernbanen igjen. Av og til rumler et godstog forbi. Ekspressen fra Oslo har for lengst sluttet å kjøre, med jevne mellomrom visler de strømlinjede Signatur-togene gjennom Mosby, så avdempet som lyden fra en moderne heis.
Om jeg savner lokaltogene? Egentlig ikke. Men de er et kjært minne. Å ja.
… med jevne mellomrom visler de strømlinjede Signatur-togene gjennom Mosby. (NSB lanserte de nye togsettene i år 2000 under navnet Signatur.)