Knut Holt

RUTA

Vi kalte den bare Ruta. Ingen sa noen gang Bussen. Bare min far sa «Bussen». Han sa «Fru Olsen», også, i stedet for «Kjerringa te Olsen». Men han var fra Skien og snakket østlandsk, og det ble nærmest, den gang, sett på som litt eksotisk.

               Og vi omtalte bilrutene som det kun var en buss/en rutebil, selv om Torridalens Bilruter hadde en liten park av kjøretøyer.

               Den het Torridalens Bilruter offisielt, på folkemunne var det bare «Venneslaruta» som ble brukt. I riktig gamle dager het den Mosbyruta, det var Oscar Johnsen som sto for den. Så kom de legendariske Terjesen-brødrene og skapte den om til Venneslaruta. I 1952 slo Venneslaruta seg sammen med Vegusdalsruta, Ivelandsruta, Sødalsruta og Vareruta og dannet «Torridalens Bilruter. Vareruta? «Vareruta» var eid av far til Torkild Mosby, kjent, velaktet og velsett sjåfør på Torridalens Bilruter.

               Mange tror at Torridalens Bilruter gikk direkte inn i A/S Bussen, men faktum er at Torridalens Bilruter først gikk til De evige hestekrefters marker ved å bli kjøpt opp av Bybussen og Vågsbygdruta. På et noe senere stadium ble den biten innlemmet i A/S Bussen sammen med flere andre selskap.

Et av mine første minner fra barndommens Øvre Mosby er lydene av Ruta: den fjerne, hvesende lyden av døren som gle opp eller igjen, brummingen da den med sindig ro startet opp fra holdeplassen like ved huset til Bernhard Olsen og modulerte seg over i en jevn, litt ru lyd, en lyd som gle inn som en del av det lydmessige bakgrunnsteppet, sammen med lyder av togfløytene, gutteleven, mødres rop fra toppen av yttertrapper, smell fra fotballer, den iltre-monotone klapringen fra plenklippere, fuglefløyt, hundebjeff.

               Ruta ‒ jeg nekter å si «Bussene» ‒ var kanelbrun, med tak malt i en gulfarge slik blomster er like før de visner. Den hadde avrundet bakparti, som snarere ga den et dorskt preg enn et strømlinjeformet et. Den hadde lem i bakstussen, ofte gapte den åpen som hos en sulten hval i en tegnefilm. På ene side av lemmen var som regel en smal stige boltet fast. Årsaken var at iblant ble diverse bagasje eller nødvendigheter bundet fast på taket, som på diligencer i gamle westernfilmer. I tillegg ble saker og ting stuvet inn i hulrommet bak lemmen, blant annet postsekker, synes jeg å huske.

Ny buss fra Knudsens karosserifabrikk på 1960-tallet. Stigen var nødvendig for å kunne plassere bagasje på taket. Kilde: Fotomagasinet/agderbilder.no

Motorkassen var, i barndommens dager, plassert inne i bussen, helt fremme ved siden av sjåføren. Det var en avlang, skinnbetrukket kiste, hvor sjåføren hadde pengeveska. Den hadde på yttersida en blank klikkemekanisme av metall for vekslemynter. Den anga en frisk rytme når sjåføren med rutinert hånd vekslet, det minnet om rytmen i åpningen av en latinsk melodi.

               Det luktet alltid godt i barndommens «Rute». En linn duft av lær, av solskinn som hadde satt seg i buss-sidene, en lukt av fred og godmodig aktivitet. Lukten av solvarm lær får meg den dag i dag til å huske på stille, hete ettermiddager med ruta. På regnværsdager luktet det av gummi og vått lær, en klam og rå eim. Setene var bygget for to personer, men i én flate. Toppen av ryggen var en buet stålrørskonstruksjon.

               Sjåførene hadde lysegrå uniformer, med hvit skjorte under, og hvit, rund lue, flate som flyplasser på toppen, og med sort brem som virket lakkert. Sjåførene var kjendiser. Noen av dem hadde en form for heltestatus blant oss gutter. De ble inndelt i to kategorier: «De greie» og «De sinna». Enkelte ble omtalt som «Søren så grei», eller «Øss så grei han æ.» I den andre kategorien kunne det nederst på rangstigen hete «Han æ så sinna!» En noe mildere variant var «Øss så sur han æ!» De fleste var «greie», hvilket vil si smilende, vennlige, oppmerksomme, forte til å le, forte til en fort replikk. I tillegg var de rasende dyktige sjåfører. Noen av dem var det anekdoter om, noen av dem hadde kallenavn. En blei kalt «Kor sit han?», husker jeg. Vi lar opprinnelsen til kallenavnet hans ligge, det hører ikke hjemme her.

               På det seine sekstitallet skjedde det en radikal endring i Torridalens Bilruter. Eller rettere sagt en utvidelse av strukturen. Hovedsakelig skjedde det på grunn av lokaltrafikken ved jernbanen ‒ NSB ‒ ble nedlagt. Torridalens Bilruter gikk derfor til innkjøp av en leddbuss, senere nok en.     Leddbussen var en lang, toleddet sak, leddet fordi bussen da kunne runde krappe, trange svinger på en smidig måte og dermed frakte langt flere passasjerer i én enkelt buss. Leddbussen var en liten sensasjon da den kom, det var til og med en reportasje i TV da Torridalens Bilruter introduserte den første av dem. Den var i virksomhet noen år, og den var årsaken til en fast helgehilsen blant venndøler da de tidlig på lørdagskvelden entret Kristiansand: «Mi sees i Leddet klåkka tåll.»

Dette bildet av leddbussen ble tatt som reklamefoto for Knudsens karosserifabrikk, som bygde de første leddbussene i Skandinavia. Den første ble levert 11. mai 1964 og registrert for 110 passasjerer. Knudsen bygde til sammen 10 busser av denne type, den siste i 1967. Kilde: Torkild Mosby/Torridal Historielag.

Anekdoter fra Ruta er det en fargerik vrimmel av. Noen av dem, ikke så få, forresten, er relatert til mer eller mindre alkoholpåvirkede passasjerer. Andre er knyttet til, etter hvert, frimodige og fantasifulle passasjerer, som da en venndøl, etter lenge å ha iakttatt sjåføren, som ikke var av de overvektige, leverte følgende sats: «Sjåfør, du æ så tønnn, sjåfør, at hvis mi te a' dæ klæan, så ædde bare sangstemmen tebage!»

               Mange av anekdotene knytter seg til elleve- og tolv-bussen fra Kristiansand i helgene, spesielt tolvavgangene fra Rutebilstasjonen på lørdagskvelden, det var ofte tre‒fire ruter da. De turene var en verden for seg: Et ellevilt sirkus, for sjåførene helt sikkert et mareritt. En gang, husker jeg, klatret en fyr opp på taket, gjennom takluka ‒ bare for å gi en pekepinn på hvor ekstreme situasjonene kunne være. Slåsskamper, spying og seksuelle tilnærmelser av varierende grad utgjorde selve grunnskjemaet. Pluss diverse sanglige utgytelser, fra enslige skrålinger som lød som om de kom fra en gåtefull, ensomhetens verden der sangpedagogikk var et stygt fremmedord, via lystige duetter, hvor entusiasmen var atskillig mer framtredende enn den sanglige prestasjonen, til de grovstrikkede mannskorforsøk.

               En ørliten stopp ved et vinterlig fenomen: Klengerne. Når veibanen var isglatt og det ikke var sandstrødd ‒ den kommunale overvåking var mer sporadisk da enn nå ‒ kunne gutter huke tak i nedre delen av bussens bakparti, huke seg ned som stupere kan gjøre, og «klenge» med ruta. Det kunne se direkte spektakulært ut da de passerte oss kamerater i susende, fykende fart mens det gnistret under beksømstøvlene. Enkelte råskinn kunne «klenge» fra Mosby og helt opp til Vennesla for å gå på kinoforestillinger.

               I dag bruker jeg ruta igjen, daglig, fra Øvre Mosby til Kristiansand og retur. Den er nå, som berørt, under A/S Bussens paraply. Det er hyppigere avganger enn i min barndom, sjåførene er mange, radiusen dens er større, for eksempel fortsetter morgenbussen videre til Søgne.

               A/S Bussen er effektiv, for all del, men den mangler atmosfæren som «Venneslaruta» hadde, eller «Torridalens Bilruter» som den offisielt het. Den eide en atmosfære av noe lokalt tilhørende, som en vekst som naturlig hørte sammen med oss. En vekst som hadde en form, farge og lukt som var en bit av oss. Og som for oss som er over vår aller første ungdom, er blitt en del av vår kulturarv og vår personlige indre minnetavle.