Mitt liv som mann
Tekst: Nils Johan Stølen / Foto: Svein Eriksen og Harald O. Steen

Historielaget er i gang med høstens temamøter. I det første møtet 25. september var 70 personer så heldige å få høre Ann-Kristin Olsen fortelle om sin karriere og «sitt liv som mann».

Tomas Andreas Lie ledet møtet og ønsket velkommen. Tradisjonen tro startet vi møtet med allsang, denne gang Vandringsvise, til friskt akkompagnement av Egil Hægeland på piano. Så ble ordet gitt til dagens foredragsholder. Hun innledet med å si at det ikke pleier å være noe godt tegn for henne som har vært så mange år i politiet at hun ser seg rundt og sier at her er det mange kjente, men i dag var det koselig.

Temaet var «mitt liv som mann». Hun hadde vært «mann» lenge, og hun hadde trivdes som «mann», mann i kraft av yrkestitler. I dag tenker en ofte transeproblematikk, men det var ikke noe tema i denne sammenhengen. Temaet var livet som tjenestemann, politimester, sysselmann og fylkesmann, mann så det holder, som hun uttrykte det.

Vi fikk høre om en fantastisk karriere som ansatt 40 år i staten under 24 justisministre.

Ann-Kristin Olsen vokste opp i Kristiansand, studerte jus og ble ansatt som politifullmektig på Victoria Terrasse i 1973. Vi fikk høre om en del bestemmelser fra den gang som i våre dager kan synes helt utrolige. Kvinners uniform besto blant annet av trangt skjørt, svært upraktisk når en skulle løpe etter kjeltringene. Kvinnelige politimestre skulle ha samme lue som en aspirant, mens mannlige politimestre hadde bremlue med masse gull, glitter og stas. Mange slike småting er interessant å se tilbake på. Ting har forandret seg.

Neste skritt i karrieren var dommerfullmektig i Ski. Mange har spurt om hun har opplevd seg diskriminert i politiet. I den sammenheng fortalte hun om ansettelsesprosessen ved Follo politikammer. Mens karriere og karakterer var utførlig beskrevet om de mannlige søkerne, så sto det om henne at hun var den som bodde mest hendig til. At hun hadde best karakterer og en karriere i politiet fra Oslo politikammer var ikke nevnt. Hun ble ansatt likevel. Da hun kom til sin første arbeidsdag, sirklet politimesteren et par ganger rundt henne før han kommenterte: «Ja, meget bra!»

Om det å takle diskriminerende uttalelser kommenterte hun at en trenger ikke ta alt like tungt, og litt humor er alltid bra!

Så ble Ann-Kristin Olsen politimester i Halden. Det mest dramatiske som skjedde i denne perioden, var de såkalte tistedalsdrapene. Saken ble løst, og stemningen rundt denne saken var nok som en haldenser uttrykte det: «Han burde få 21 år i den elektriske stolen.»

I denne perioden startet også engasjementet for å ta tak i overgrep mot barn. Hun ble sendt til Interpol i Lyon og bidro til at en fikk etablert en bedre organisering internasjonalt i forbindelse med slike saker. Det har blitt et livslangt engasjement å jobbe for å forhindre overgrep mot barn.

Etter 13 år i Halden dro hele familien til Svalbard hvor hun var sysselmann. Vi fikk høre om alle sysselmannens oppgaver, om utfordringer i forhold til russerne, om svalbardtraktaten, om de enorme avstandene og om den flotte naturen. Vi fikk også høre om dramatikken rundt den store flyulykken på Operafjellet hvor 141 russere og ukrainere omkom.

Etter at tiden som sysselmann var over, gikk turen til Kristiansand hvor hun var fylkesmann i 18 år, den siste fylkesmannen i Vest Agder. Dette var en interessant jobb med mange flinke medarbeidere. Vi fikk også høre om en spennende tid på NATO Defense College, med blant annet et halvt år i Roma.

Til slutt filosoferte Ann-Kristin Olsen litt omkring det å bli eldre. Hun refererte blant annet til Simone de Beauvoir, som hadde sagt at en må holde fast på det som har gitt livet mening hittil. Hun kom også inn på kvinnesakens utvikling. Historisk har det skjedd mye siden kvinnene fikk stemmerett i 1913. Biskop Heuch uttalte den gang at «Denne rett vil føre til hennes fordervelse, hennes forstyrrelse, familiens suksessive oppløsning og deretter til moralsk forfall». Kjønn er skjebne, sies det. Kvinner i Afghanistan har en hard skjebne. I Norge er det slik at kjønn ikke besegler ens skjebne. Norske kvinner har alle muligheter. Det finnes nok begrensninger, men mest er det individuelle begrensninger som alle har.

Ellers var hun inne på at det er viktig med mål i livet, men først og fremst er det viktig å jage mot målet, som Paulus sier. En når sjelden alle mål, men viktigst er å holde fast på et mål og en retning, alle har også en plikt til å utnytte sine evner til beste for samfunnet.

Helt til slutt fikk vi høre at hennes livsmotto var «Pytt, pytt!». Det hender at en gjør tabber, drøm og realitet blir ikke alltid ett, men da er det viktig å gå videre!

Tomas Lie takket for et flott foredrag og overrakte blomster. 

Tomas Lie takker Ann-Kristin Olsen for et flott foredrag.

Etter foredraget var det tid for kaffe med de sedvanlige deilige smørbrødene fra damene på kjøkkenet, deretter lotteri som ble ledet morsomt og ryddig av Reidar Omdal. Det ble også tid til å synge en god gammel sang, nemlig «La oss leve for hverandre». Neste post på programmet var opplesning. Torfrid Nordahl leste et festlig stykke av Ukas.

Tomas Lie takket for fremmøtet og ønsket velkommen til nye møter 30. oktober og 4. desember. Til slutt sang vi sangen «Nidelven stille og vakker du er».