I Torridalsposten nr. 2 2017 trykket vi opp igjen Knut Holts "Høie i våre hjerter".
Stykket er ett av 23 der han minnes oppveksten på Mosby. Disse er samlet i vårt
temahefte Komper, knirking og kubikk fra 2009. Heftet kan du kjøpe i historielaget.
Det var som om vår oldefar døde. En oldefar med en aktiv og dynamisk fortid, som de siste årene var blitt redusert og neddempet, inntil han oppga ånden stille og udramatisk, Men som etterlater seg et stort tomrom og et mangfoldig landskap av minner.
Hva jeg snakker om? Jeg snakker, min venn, om den 30. november 2007, da tekstilfabrikken Høie Fabrikker på Mosby ble nedlagt.
Jeg skal ikke i disse nedfellelsene gå inn på de nakne fakta / de historiske linjer, det har vår utmerkede Inge Augland dokumentert godt nok og vel så dét i sin film. Jeg vil heller servere dere noen høyst personlige skisser om Høie, noen impresjoner, kan en vel våge å kalle dem. Da jeg fødtes, noen år etter andre verdenskrigs slutt, var Høie forlengst en solid og meget dyktig drevet bedrift. Den ble faktisk etablert i 1850, men skiftet både form og utseende gjennom årene. Høiemerket på sengetøy var noen år etter krigen en indikator på slitesterk kvalitet. I tillegg produserte fabrikken, blant annet, dyner, gardiner og duker. Fra den dagen jeg ble født, var jeg omgitt av Høie Fabrikker. Høie var i meg som varme og kulde, regn og vind og solskinn. Høie var en del av hverdagen, også, indirekte, av helligdager og ferier.
Rent fysisk så jeg aldri Høie hjemmefra. Jeg vokste opp på Øvre Mosby, innenfor skolen og Knut Moseids bakeri. Fra vårt hus så vi Jonsberg og åsene over på Saga og Haus. Likevel bar hverdagene preg av Høie: pappaers hjemkomst hver ettermiddag. Og i enkelte tilfeller: deres utgåing og hjemkomst til og fra skiftarbeid. Skiftarbeiderne ‒ stort sett de som jobbet i veveriet ‒ gikk tidligere hjemmefra og kom hjem tidligere enn syv til fire-arbeiderne. Når de jobbet «ettermiddagen», gikk de rundt halv to og kom ca. klokka ti, Når de var på «natta», gikk de noe før ti og kom hjem da de første spurvene begynte å fløyte.
De andre, deriblant min far, kom hjem rundt kvart over fire. Det var sikkert som soloppgangen. Først ute var naboen til venstre for oss. Han var sjåfør på Høie og brukte fabrikkens biler, iblant en av lastebilene, iblant den store varebilen. Alle Høies biler var kanelbrune. Lastebilen hadde, husker jeg, en kran like bak førerhuset.
Så, noenlunde samtidig, kom min far og naboen til høyre. De kom gående eller de kom på sykkel. Naboen brukte iblant moped. Da jeg kom opp i tenårene, begynte min far å bruke bilen til jobb. I min tidlige barndom hadde ingen på sletta på Øvre Mosby bil. Ingen. Min far var den første, men det er en annen historie. Sammen med dem kom også to naboer som bodde bak oss, visste jeg, pluss folk som bodde ved eller i nærheten av Tutlamoen. De skrittet målbevisst forbi vårt hus, med uglade ansikter, bakoversveis og brune, slitte vesker i hendene. Hilste en på dem med et freidig «Høy!», nikket de enten alvorlig, som om de var i en begravelse, eller de skakket skøyeraktig på hodet, slik trekkspillere gjorde når de spilte noe kvikt og lystig.
Pluss jentene. Det var alltid en bukett av jenter som bodde på hybler rundt i husene på hele Øvre Mosby. Det var en tradisjon at jenter fra andre steder på Sørlandet jobbet en sesong eller to. Noen ble lenger, og noen ble gift på Mosby. De kom ofte to og to, venninnepar, og de var fra Treungen, Åmli, Laget. Noen ganger kom de vestfra, Kvinesdal eller Hægebostad. Og fra Setesdal! Mange av dem jobbet på Systua. Det var alltid spennende med de jentene, det sto en egen nimbus omkring dem …
Alle pappaer bar hatter. Grå eller brune. En og annen fargerik flanellskjorte kunne forekomme, men ellers var klesstilen som middagen pappaene kom hjem til, nøktern og konvensjonell.
De fleste fedre på sletta på Øvre Mosby arbeidet på Høie. I klassen min på skolen, den gang het den Øvre Torridal Skole, var jeg omgitt av døtre og sønner av menn ansatt ved Høie. Flere var barn av folk i veveriet, vevere og stolstillere. En hadde en far på snekkerverkstedet, to var sønner av avdelingsledere, ei var datter av innkjøpssjefen, en var sønn av salgssjefen. Min far var elektriker. Og som det hadde han flere privilegier, gratis telefon og bil fra 1960, før restriksjonene på bilkjøp ble opphevet. Grunnen var at min far hadde hovedansvaret for alt som het strøm og strømtilførsel, og han måtte kunne tilkalles døgnet rundt hvis det ble strømstans på fabrikken; det ville jo i så fall gå utover produksjonen!
Min far hadde kjøpt halvparten av et digert, hvitt hus, opprinnelig bygd og eid av Høie. Huset var den ene av de såkalte Høiebrakkene. Den andre halvdelen var kjøpt av en ved navn Olav Aas. Både min far og Aas leide ut annen etasje til familier. Så jeg vokste opp i den ene Høiebrakka, sammen med tre andre familier. På baksiden var det en stor hage: en vid plen, epletrær, kirsebærtre, rips- og solbærbusker, blomsterarrangementer.
Vi hadde felles oljefyr, installert i kjelleren, og vaskekjeller sammen med alle familiene i huset. På forsiden var det en bred, felles trapp, i tillegg til to mer private trapper på kortsidene. På soldovne ettermiddager vaglet både husmødre og barn seg på fellestrappa. Men med én gang pappaene kom hjem «fra Høie», var det som om sersjanten kom og sa at pausen var over: Da var det inn til fellesmiddagen.
Og telefonen! Den var plassert på en hylle i korridoren mellom de to hovedleilighetene i første etasje. Når den ringte, var det fullkomment tilfeldig hvem som tok den. Og var oppringningen ikke til et av familiemedlemmene til den som tok den, brukte vedkommende stemmen. Det var aldri snakk om en rolig banking på døren og en høflig beskjed om at det var en som ønsket å snakke med en eller annen i den andre familien.
Det var på mange måter som å vokse opp i et italiensk hotell, men jeg likte det, jeg har alltid vært veldig glad for den oppveksten.
Dette maleriet av Scharffenberg henger i fabrikkutsalget.
I min barndom og ungdom var Høie i full og bred produksjonsblomst. Kun fra lørdag ettermiddag til sent søndag kveld var hjulene i produksjonen uvirksomme, og helgestillheten hvisket over fabrikkbygningene. Midt på 60-tallet arbeidet det 320 mennesker på Høie Fabrikker, i perioder var det kanskje enda flere. Da bedriften ble nedlagt, var arbeidsstokken på ca. førti. Da hadde bredriften eksistert siden 1850. Den gamle systua, som i eldre tider var veveri, er nå omgjort til flere butikker. Så en jevn strøm av mennesker går stadig inn og ut av de gamle lokalene, men i deg legger de penger fra seg, de tjener dem ikke der. Selve Høie-produktene ‒ og Høie-logoen ‒ er i live ennå, men hjertet, hjernen og musklene er flyttet utenlands. En meget beskjeden lageravdeling finnes ennå på Høies gamle marker.
I min oppvekst var Høie noe som regulerte en families tid og ferier. Høie var en sikker inntektskilde, mange støttet hele tilværelsen sin mot Høie. Mange var takknemlige for Høie. Mange, sa jeg det? ALLE var takknemlige for Høie, alle var glade for og glade i Høie. Høie var noe en snakket om, Høie var et referansepunkt hos alle, Høie var til stede i oss både fysisk og mentalt.
Alle som arbeidet der, hadde kvoter ved fabrikkutsalget. Og foruten de vanlige produktene, kunne en få kjøpt fillesekker, sekker med rester etter produksjonen. En nevekyndig husmor kunne sy hele plagg av de restene. Vi var mange, tror jeg, som i femtiårene gikk rundt i skjorter sydd av hva mammaer fant i Høies fillesekker!
Å se annonser i aviser og ukeblad for Høie var hyggelig, det tente en ørliten fakkel i oss. Men da vi så reklamefilmer på Norsk Bygdekino på bygdehuset Torheim, hvor en smilende Synnøve Solbakken-husmor sto foran hvite lakener som vaiet i vinden, mot en bakgrunn av et Hardangerlandskap, svulmet vi, som om det var vår egen skoleklasse som hadde utmerket seg i en konkurranse. Og teksten på reklamesloganet som kunne beskues rundt hele landet lød:
«Mot tidens tand, sol og vand, Høietøy holder stand.»
Noe som på folkemunne raskt ble til:
«Mot tidens tann, tiss og sand, Høietøy holder stand!»
En fargerik lokalberømthet som arbeidet i veveriet, påsto at vevstolene sang rytmisk under høyproduksjon: «Høie Krepp, Høie Krepp, verdens beste dynetrekk!»
Å ja, Høie var i oss og med oss.
Og så hadde vi barn festene. Julefestene! Med juletre, nisse med gaver og poser med brus og bakerivarer og hardfrosne sydfrukter. Jeg har skrevet om juletrefestene på bygdehuset Torheim før, både i Torridalsposten og i antologien «Kan Jesus lugge en fleinskalla mann?».
Men faktum er at jeg også husker julefester fra den gang de ble avholdt i øverste etasje i den fabrikkbygningen som tilhørte Norgesplaster, som Høie i min barndom og ungdom eide 49 prosent av. Resten eide en landsomfattende forening for apotekerprodukter. Kanskje det med 49 og 51 prosent alternerte, jeg er ikke sikker. «Plasteren» ble fabrikken kalt, den lå et par hundre meter ned i Høiekleivene. I øverste etasje lå Snøgg, den var derimot heleid av Høie, så vidt jeg husker. Snøgg eksisterer den dag i dag. Det gjør «Norgesplater» også, den ligger nå i Vennesla.
Fra veving av plaster hos Norgesplaster. Foto: Finn Fossheim.
Det erindringsøyeblikket fra julefestene på Plasteren som har satt seg fast som et godlynt brennemerke i meg, er øyeblikket da jeg oppdaget min onkel på en liten forhøyning. Der satt han, i smal, sort dress og med bryl i bakoversveisen, og tredde med slanke, kyndige fingrer inn fllmrull på et fremvisningsapparat. Han skulle vise film! Og filmen han viste, var en vilter kavalkade av gamle «latterfilmer» ‒ det het ikke komedier den gang, bare latterfilmer ‒ utdrag av tårevåte eller sukkfremkallende melodrama, og sekvenser fra cowboyfilmer. Det het heller ikke «Westerns» den gang, det het «Cowboyfilmer». Og der, i øverste etasje av Plasteren, var mitt første møte med den geniale Charles Chaplin og med cowboyhelten Tom Mix. Tom Mix, med to sølvaktige seksløpere, hvit hatt som måtte kunne romme førti liter vann, og en hvit hest som han kysset! Verden var ikke den samme etterpå. Ens matrosdress ble et prosaisk syn sammenliknet med cowboykostymet til Tom Mix. Og forresten: ikke bare kysset han hesten, han kysset jenta han reddet, også! Og hun så på ham slik alle menn innerst inne ønsker at en kvinne skal se på dem. Hvordan det er? Se gamle Tom Mix-filmer!
Ens forhold til Høie i dag? La meg si det slik: Du kan ta mye ut av både hukommelsen og sjelen på oss litt aldrende mosbyfolk, men Høie får du aldri fjernet fra en del av oss. Høie er i oss, og blir i oss, som en sang vi hørte svært tidlig i livet, og som har fulgt oss siden. Som en av de gamle julesangene. Eller som «Ja, vi elsker».
På området finner vi i dag bl.a. Høie Fabrikkutalg, Shalam bruktbutikk og bobilhotell.
Eierne håper å få leid ut resten av bygningsmassen.
Direktør Oscar Jebsen ved skriverbordet på kontoret.
Dette skrivebordet er nå på plass i Høie Fabrikker-rommet i museet vårt.
Du kan se Høie-filmen her!