Historien om Torheim
Basert på en artikkel av Inge Augland og innspill fra Anders Benestvedt.

 

Bygdehuset Torheim har en lang og brokete historie. Huset ble bygd som skogskole i 1918. Skolen ble etablert den 19. januar samme år og startet da opp med 13 elever. Blant kjente elever ved skolen var flygeren Bernt Balchen og den etter hvert landskjente politikeren Anders Lange. Skogskolen fikk en kort karriere, for allerede i 1933 var det slutt. Huset ble ombygd til åtte leiligheter i to etasjer, og mange familier i Mosby hadde sine hjem der under krigen og fram til 1949/50.

 

Gamle Torheim ble bygd som skolehus i 1856. Det fikk avløsning av nytt skolehus på Øvre Mosby i 1912. Huset ble til bygdehuset «Torheim» i 1913/14, og ble nektet brukt til sådan virksomhet av helserådet i 1953. Veien ble lagt noe om og fjellskjæringen fjernet ved byggingen av Sørlandsbanen i 1936‒37.

 

I 1952 kjøpte Oscar Jebsen huset. Planene om et mer representativt bygdehus hadde versert helt siden 1945, og Jebsens kjøp satte fart i ideen om et nytt Torheim. For «Gamle Torheim», som siden 1913 hadde holdt til i det første skolehuset i Torridal (bygd i 1856), ble av helserådet i 1953 nektet brukt til forsamlingshus og kondemnert.

 

 

I anledning sin 75-årsdag og 50 års virke på Høie skjenket Jebsen i 1953 huset til formålet og tegnet aksjer for 20 000 kr. Aksjer ble solgt over hele Torridal, og kommunen som satte som betingelse at torridølene måtte yte sitt, bevilget 50 000 kr ‒ det samme gjorde Jebsen. 

Det ble en storslått åpningsfest lørdag 14. okt. 1954 med 180 bygdefolk og mange prominente personer til stede. Fædrelandsvennen hadde en helsides artikkel under tittelen: Torridølene kan være stolte av det nye prektige forsamlingslokalet. Den tidligere Skogskolen er blitt en vakker og praktisk bygdeheim. De skrev bl.a.: «Byggekomiteen, styret for L/L Torheim, arkitekt og de forskjellige håndverkere har alle lagt ned et veldig arbeid, og resultatet av det fellesarbeid kan en nå se: en prektig bygdeheim som alle torridøler har grunn til å være stolte av. ‒ Møbler, utstyr, maling, gardiner og tapeter var i vel avstemte farger, og det var underlig å se at det kunne skapes noe så vakkert og stilig ved å bygge om et gammelt hus.»

 

Fra åpningsfesten på Torheim 16. oktober 1954. Fra v.: Mimi Hægeland, L.M. Larsen og Larsens kone, Ågot Larsen.

 

På åpningsfesten kom Oscar Jebsen og ordfører Scheie med varme appeller om at bygdehuset måtte knytte Ytre og Øvre Torridal sammen. Denne «kampen» mellom Øvre og Ytre Torridal kan vi trekke på smilebåndet av i dag, men hadde nok en viss gyldighet i sin tid.

Fædrelandsvennen nevner også den store salen med stor, grei scene, den mindre salen og det store praktiske kjøkkenet.

Reidar Omdal med flosshatt og Tutta Høiaas. Egil Hægeland ved pianoet. Trolig en fest i Torridal idrettslag med mannekengoppvisning på begynnelsen av 60-tallet.

 

Trolig Astrid Rosseland Lindekleiv og Gerd (Tutta) Høiaas.

 

I andre etasje ble det innredet bibliotek, legekontor, tannlegekontor og leilighet for vaktmester. I kjelleren ble det innredet toaletter og garderobe. Dameforeningen skaffet utstyr til huset – gardiner, duker, dekketøy og utsmykning. Dugnadsånden var sterk og viljen til å beholde Torheim var det mange som var villige til å kjempe for.

 

Fra Avholdslagets ungdomsfest på Torheim 1964. Fra v.: ukjent, ukjent, Inge Augland, bak han Randi Trondsen, Inger Berit Olsen (Løyning), Grethe Sællmann (Bratland).

Huset var i mange år senter for mange sosiale aktiviteter. Der hadde bondekvinnelaget, husmorlaget, dameforeningen, kvinneforeningen, sanitetsforeningen, pensjonistforeningen, bridgeklubben, skolemusikken, laksefiskerlaget, avholdslaget, samvirkelaget, historielaget, folkeakademiet, Høie Fabriker, politiske partier mfl. møter, årsmøter og jubileer, juletrefester, 1. mai-fester og 17. mai-fester, der var brylluper og mannekengoppvisninger, utstillinger og konserter, kinoforestillinger og diskotek, og ikke minst basarer. I kjelleren fikk skytterlaget innredet miniatyrskytebane, der trente de og hadde skytekonkurranser.

 

 
Fem av ungdommene som trente på skytebanen i kjelleren: Kjetil Hodne, Olaf Wæthe, Øystein Slåen, Pål Hodne og Håvard Horverak (ca. 1981).

 

Bløtkake ved mannsbordet i pensjonistforeningen, ca. 1980. Fra v.: Berit Homme, Kristian Rysstad, med ryggen til: Bernhard Olsen, Oscar Helgesen, Nils Dalene, Gunnar Stølen, Gunnar Johnsen, Reidar B. Mathiesen, Ola Horverak, Dagny Holt, med ryggen til: Bjarne Hetland. 

Etter at fjernsynet kom på 1960-tallet, ble det en merkbar nedgang i utleie, og økonomien ble stadig dårligere. Kommunen var ikke lenger villig til å sette så mye penger i Bygdehuset. I et forsøk på å styrke økonomien ble det i 1981 nytegning av aksjer, men dette hjalp heller ikke noe ærlig. Utsiktene for bygdehuset ble stadig svekket. Men dette til tross ble Torheim senter for etablering av tre viktige virksomheter i bygda: Torridal pensjonistforening, Mosby Vel og ikke minst Torridal Historielag.

 

Fra stiftelsesmøtet til Torridal Historielag 17. oktober 1990. 

 

Etter en heller tragisk periode med forfall og lite bruk vedtok styret i Torheim grendehus 30. september 2005 å legge huset ut for salg. Pengene som ble igjen etter salget, ble satt i et fond, Torheimfondet. 50 % av avkastningen gikk annet hvert år til sosiale tiltak for Straitunets beboere. Helt til desember 2019 da fondets styre besluttet å fordele det meste som var igjen på foreninger og lag i bygda.

Torheim, slik vi husker det. Foto: Inge Augland, 2004.

 

Huset ble revet i oktober 2014, og det ble oppført et nybygg med ti leiligheter på tomta.

 

**************************************

 

Knut Holt

Torheim

Torheim på Øvre Mosby, bygdehuset, var min barndoms tempel. Du vil kanskje tro at det heller var bedehuset i nedre Mosby. Nei, bedehuset var for meg et kaldt hus, det innga meg den samme følelsen som av vær på en fremmed jernbanestasjon midt på vinteren. Og verre: Bedehuset var fullt av golde påbud, humørløse regler og gamle menn som snakket om Helvete som om de var født og oppvokst der.

Og, følte jeg, bedehuset lå alltid i skygge. Alltid, følte jeg. Torheim derimot: Om våren hadde Torheim noe både oppkvikkende og forsonende over seg. Om sommeren gnistret det hvitt. Om høsten virket det malerisk. I de andre månedene gle det inn som noe som tilhørte selve vinterens bilde. Følte jeg.

Torheim var lys og varme, glede, forlokkelse og litt magi. Store ord, men igjen: Jeg følte det slik.

Forresten, minus en ting: Tannlegen. Ikke tannlegen selv, han var et hjertevarmt, vennlig og omtenksomt menneske. Men det å gå til tannlegen. Eller, som vi sa: «Gå til pineren».

Lege fantes det også, tvers over gangen for tannlegen i Torheims annen etasje. Men jeg har ingen fasttømret hukommelsesbilder av besøk hos han.

I rommene som lå inntil hans kontorer, derimot, fantes det en skattkiste: Biblioteket. Øvre Torridal Folkeboksamling. Det ble nedlagt på slutten av åttitallet, tror jeg.

Det stiger en egen duft og et eget lys opp fra bibliotekminnene. Pluss minner om forfatternavn og boktitler: «Den siste mohikaner». «Lærstrømpe». «Stifinner». Hardyguttene. Jules Verne. Jack London. «Bør Børson». Mikkjel Fønhus. Kjell Aukrust.

Og bibliotekdamene: I det ytre meget påpasselige, iblant kjeftende. Men bak sitt noe strikse lærerinneytre var de mennesker med stor varme og forståelse for veiledning av et ungt sinn.

 

De første minnene fra første etasje, som innbefattet Storsalen med scenen og Lillesalen, pluss Ganga hvor det alltid hang en rød og hvit plakat for den neste filmen på Bygdekinoen, er basarene. Det kan umulig stemme, men jeg følte at høstsesongen den gang var en uendelig gild rekke av basarer: Smilende kvinner som noterte i linjerte bøker ved langbord dekket av fruktkurver, nøtteposer, kaker, dukker og heklede ting, på veggen bak dem hang det duker. En gang vant jeg ei steik, ei diger steik pakket inn i plastikk. «Selg ho og ta pengan sjøl før di mor oppdager at du har vonne ho», var beskjeden jeg fikk fra de store gutta. En annen gang vant jeg selve Drømmen: Ei stor eske full av sjokolade. Jeg husker det som om det var i går.

Basarminnene er også lukter: Bonede gulv. Duft av vafler og kaffe. Sigarettrøyk fra de voksne. Dette var lenge, veldig lenge, før Røykeloven.

Og lyder: Surret av fredelige menneskestemmer, en mikrofonrøst som forkynte at «Så er det salg på årane, det æ salg på årane, ja». Eller «Nå trekker vi på de gule loddane!»

Og så musikken! Enten fra hele Skolemusikken eller fra en sekstett av korpsmusikanter. De spilte blankskinnende marsjer eller de ga en lett mishandling av gamle salmer. Eller så var det et purungt trekkspilltalent med skjelvende knær og bortvendt blikk som dro «Drømmen om Elin» i forsert tempo.

 

 

Minne nummer to er Høie Fabrikkers julefester. Da ruvet det en mektig julegran inne i Storsalen. Og vi barna fikk brus og godsaker fra Knut Moseids bakeri i lukkede papirposer. Og hvert år ble det holdt andakt. Og hvert år ble andakten holdt av den samme personen. Og hvert år blandet han inn en stabel anekdoter om seg selv, si egen kone og sine egne barn. Så da andakten var til ende, visste vi mer om familielivet deres enn om Jesus.

En annen gang hadde Høie Fabrikkers festkomité fått opp selveste Hvepsene. Datidas store revystjerner i Kristiansand. De hadde hatt en rekke storsuksesser i det daværende Christianssand Teater. Da de hadde gjøglet ferdig og mottatt høvelig og fortjent applaus, lød det fra en sjokkert Mosbykvinne: «Å i all verden ska'det bli a' sånnone folk som bare står der og skjemmer seg ud?!»

Og en annen gang hadde nok komiteen feiltolket sitt publikum noe: De hadde invitert shadowbandet LUNIX fra Vennesla ‒ tre gitarer og et slagverk. Da musikken hamret og vrei seg inn i øregangen hos intetanende Høiearbeidere som bare kjente til Alf Prøysen og Carl Jularbo, fikk de fleste tynn kaffe og Knut Moseids skårne wienerbrød heilt på tvers i halsen!

 

 

Og så kunne Torheim by på noe som lokket og avfødte drømmer, håp og løfter: Kveldene til Folkeakademiet. Der fikk en førstehånds kjennskap til eskimoene på Grønland. I tyve minusgrader veltet de med kajakken og kom opp igjen som om de hadde hørt verdens beste vits! Og vi så anacondaslanger i Amazonas. Store som tømmerstokker var de, og de oppførte seg like smidig og lydløst og skummelt som russiske turnere. Og vi så pyramidene i Egypt under stekende sol, og vi forsto at det fantes sivilisasjoner som tenkte store tanker og hadde dynamisk handlekraft da vi i Norge vasset rundt i isen og klubbet hverandre ned og så vidt kunne snakke sammen. Og vi så Canadas blånende fjell og dype skoger, og det tente en dunkel lengsel i oss som ikke heilt er sluknet ennå.

 

Og i kjelleren under Storsalen holdt Torridal Skytterlag til. Med miniskytebane. Det var en verden for seg: Instruktører ba oss strekke ut beinet, slappe av i skuldrene, sikte og trykke mykt av. Vi tok inn kunnskaper, samtidig som det var en lett tone og en litt barsk humor der. Litt friminuttstemning, blandet med en eim av krutt. Jeg elsket de kveldene i kjelleren på Torheim.

Og så besøkte Ursus, verdens sterkeste mann, Torheim. Han stilte i badebukse og hadde en fjern likhet med Tarzan-skuespilleren Johnny Weissmüller. Med mutt mine rev han telefonkatalogen tvers over ‒ i én bevegelse! I måneder etterpå gikk guttunger rundt med forstuede håndledd etter å ha prøvd seg på utgåtte kataloger.

Og som avslutning, etter å ha oppvist flere muskelspennende nyvinninger til gisp og sakkyndige sukk fra det totalt maskuline publikummet, kommanderte Ursus seks mann i enden av et tykt rep. Ursus sto i den andre enden. Med et kontant rykk fikk han de seks til å velte om kull som Legoklosser. Enkelte Mosbyfolk snakker om det ennå …

Men den største fortryllelsen, iblandet ren magi, sto Norsk Bygdekino for. Da jeg oppdaget plakatene for neste oppsetning, jóg det alltid, alltid, et støt av glede og svevende forventning gjennom meg. Jeg husker den dag i dag noen av titlene: «Vogntoget mot vest», «Syv uovervinnelige» og «Vera Cruz». Og komediene. Eller latterfilmene, som de ble kalt. Der å nevne Chaplins «Gullfeber» og «Diktatoren». Jeg visste det selvfølgelig ikke da, men på Torheim fikk jeg inn noe av det djerveste og fineste av Amerikas kultur på den tida. De utvidet meg, de filmene, og satte sobre merker i meg, merker som jeg har ennå og aldri ville ha vært foruten.

Men Bygdekinoen var like mye garnityret: Den gule Bygdekinobilen med røde bokstaver langs sidene. Den kombinerte maskinisten og kontrolløren, liten og reveaktig med sigarett bak øret og slapp sjåførlue, og med en fast medbrakt venninne som var et hode høyere og veide dobbelt så mye som han.

Og som et ritual: En Høiearbeider stilte alltid i sort dress, hvit skjorte og i slips, han så ut som om han skulle i bryllup på Klubben i Kristiansand. Han sto foran oss barn og pur unge i køen til den første forestillingen, sammen med sin egen sønn. Etter visning sendte han sønnen hjem og sto i ny kø, til voksenforestillingen klokka åtte. Hele tida røykte han South State-sigaretter uten filter. Og iblant oppførte han seg som om han var i en matkø i forrige århundre.

Og så hadde du «hørerne»: De som ikke hadde penger, eller ikke fikk lov til å gå på kino, eller som ikke helt hadde nådd aldersgrensen for voksenforestillingene. De huket seg ned foran døren til Storsalen og hørte filmen. Langt senere kunne det utspille seg følgende replikkveksling: «Så du Ben Hur?» «Nei, men æ hørt'an.»

Magiske kvelder, de fleste Bygdekinokveldene. Hvor drøm og drøm om dåd, kunstopplevelse (selv om en da ikke visste at det var det det var) og humoristisk kiling gle sammen i en slags gyllen dis. Jeg er glad og takknemlig for at Norsk Bygdekino kom til Torheim, Mosby og ga meg en bit av verdens filmliv.

Og jeg er glad, virkelig glad, over at Torheim fantes i min barndom og ungdom. Torheim var et kulturelt samlingspunkt. For kultur er noe mye mer enn operaforestillinger, symfonikonserter eller utstillinger av bildende kunst. Kultur er å gi våre liv positivt innhold og positiv farve, og derigjennom være til glede og stimulans. Samtidig som det gir ei bygd og oss selv, både som gruppe og enkeltindivid, en identitetet.

I overført betydning kan du si: Torheim var min barndoms og ungdoms samlende leirbål. Det kan høres høytidelig ut, men iblant er det lov å være høytidelig.