Det blå skiltet til Christiandssands Byselskab ble avduket på Mosby jernbanestasjon torsdag 12. mai med 80 tilskuere til stede. Harald Sødal i byselskabet ønskte velkommen, og tidligere distriktssjef i NSB, Oddvar Hodne, fortalte kort om Mosby stasjon og jernbanen den betjente. Han vokste selv opp på Mosby og hadde derfor flere artige episoder å fortelle, bl.a. om da han løp for å rekke skoletoget. Avgangene fra Mosby for skoletoget og toget som arbeiderne tok til byen, husket han godt.

Harald Sødal ønsker velkommen, til høyre for han, Oddvar Hodne, som avduket skiltet. Foto: Harald O. Steen.

 

Etterpå gikk turen til Mosby oppvekstsenter, der Hodne fortalte mer inngående om norsk jernbanehistorie.

Mer om lokal jernbanehistorie i Torridalsposten nr. 3/2022 og her!

Anders Benestvedt tok for seg elvas betydning. Otra, eller Torridalsåna, som mange kalte den, var svært viktig både for Torridal og bedrifter utenom bygda før jernbanen kom.

Anders Benestvedt forteller om trafikken på Torridalselva. Foto: Harald O. Steen.

Møtet ble arrangert i samarbeid med Torridal Historielag, og som hør og bør ble de to torridalssangene sunget.

Til slutt ble stumfilmen «Med dampbaaden Rap fra Christiansand til Kvaresten» fra 1905 vist.
Du kan se den her!

 

Foredraget til Anders Benestvedt:

Trafikken på Otra

Da vil jeg ønske velkommen til Torve i Høllen på Mosby i Torridal. Det er med en viss bekymring jeg har hørt at ungdom tror at Torridal kun er der Torridal skole ligger på Augland. Torridal er jo så mye, mye mer …

 

Det unike bildet her er tatt i 1885 og viser i forkant Hagen på andre siden av elva og midt i bildet Torve og Mosby oppover til Jonsbergheia. Det er naturlig å tro at Torve var sentrum i bygda. Det var her, og det er her, jeg tar utgangspunkt for det jeg har tenkt å si om livet i bygda som følge av trafikken på elva.

Torridalselva

Folk flest kalte elva for Torridalselva – noen også Torridalsåna – og etter hvert Otra. Elva var en hovedpulsåre for hele dalføret. Betydningen av laksefisket var enorm, men det må vi la ligge, men viser til Erling Sandøs bok Otra – elva med de store laksene. Jeg har valgt å trekke ut en liten del av historia og begynner med dampskipstrafikken.

Det vakte oppsikt da den første dampbåten la til kai på Sørlandet i 1819 – i Arendal! Det var kanskje litt forsmedelig at dette skjedde i Arendal, for aviskorrespondenten i «Christianssands Stiftsavis» skrev (for å trøste kristiansanderne?) at «… et liknende skip neppe noensinne vil passere våre kyster».

Men vi vet at dampbåtene ble svært populære over hele verden i mer enn hundre år, selv om passasjerbåtene ikke kom i Torridalselva før i 1867. Det gikk svært mange rutebåter rundt Kristiansand – bl.a. fra Lahelle til Knarrestad i Tveit to ganger pr. dag og faste avganger fra Ferjefjellet til Kvarstein.

 

En av de mest kjente båtene i Otra var «Rap» – i sin helhet bygd på Oddernes Mekaniske Verksted i 1867. Bedriften ble etablert i 1855 under navnet Oddernes mek. Verksted i Prestvika ved Otras utløp.

I 1866 flyttet bedriften til Vesterhavna i Kristiansand, hvor det ble startet bygging av skip og skipsmaskiner. Navnet ble da endret til Kristiansand Mekaniske Verksted – KMV.  Det første byggenummer var Rap – sjøsatt i 1867. Plass til 100 passasjerer – 8 Hk. Lars Wilhelm Lund og broren Valdemar var henholdsvis kaptein og maskinist på «Rap». Den første var godt likt og kjent som en godslig kar, mens broren kunne være sur og grinete av og til. Derfra kommer de kjente uttrykkene fra kapteinen når han skulle gi ordre til maskinisten: «Tre slag akterover, eller forover, om du vil, Valdemar.»

«Fugleskydingen» var en gammel tradisjon i Kristiansand som hadde vært feiret i mangfoldige år. Det var i forbindelse med borgervæpningens eksersis at «Fuglekongen» – den beste skytteren – skulle kåres under en utmarsj til Strai, hvor konkurransen foregikk. Beliggenheten på Strai var «Reinhardts Lystgård», det er der hvor Straitunet omsorgssenter ligger i dag. Det var en fest for hele byen. Mennene ekserserte og skjøt, men etter hvert kom også madammene og barna til Strai for å se på. De leiret seg i det grønne med bruslimonade og smørbrød og hadde det aldeles herlig.                                              

«Rap» ble svært populær fra første dag. Feststemte mennesker fulgte båten oppover fra byen og nøt naturen langs elva. Det var imidlertid også en viss bekymring å spore – bl.a. i avisinnlegg der salg av øl skapte uro. Kapteinen svarte at det riktignok ble solgt litt øl om bord, men selv på de travleste søndager aldri over 24 flasker. At det derimot kunne komme en og annen bedugget bondemann om bord, kunne han ikke ta ansvar for.

Etter hvert kom også båtene «Parat», «Torrisdal», «Torridølen» og «Otra». Raps og andre dampbåters viktigste anløpsbrygge var Torve. Det var herfra hestetransporten gikk videre opp Setesdalen – folk og fe – gods og gull. Det var svær trafikk med lektere av ymse slag som gikk fra og til Torve.

Nikkel fra Evje

Viktigst var nok transporten av nikkel fra Flåt gruver på Evje (etablert i 1844) – og i 1872 ble Evje Nikkelverk AS etablert. Flåt gruver var da den største nikkelgruva i Nord-Europa. Transporten gikk med båter nedover Kilefjorden til Kile og derfra med hest til Mosby. Fraktebønder fra Hægeland og Øvrebø leverte kopper og nikkel til eksport og henta koks og andre varer til nikkelverket. Det fortelles at det kunne være 16 hester i sving samtidig. Nederst til høyre på bildet ser en to lagerbuer. Det skal være disse buene som ble brukt til koks, og disse eide nikkelverket.

 

Denne omfattende trafikken førte til at det ble mye liv i Høllen på Mosby. Det ble behov for kost og losji for hest og kusk, og flere av brukene i Høllen leide ut til de reisende. Med denne store trafikken – passasjerer og varer – meldte det seg behov for skysstasjon med overnatting og skjenkeløyve. Den lå der hengebroa til Haus er nå. Det fortelles at det var liv og røre på kveldene her, og en lokal avholdspolitiker så seg arg på skjenkinga og etablerte sin egen skysstasjon på Trekanten. Etter noen år var det den alkoholfrie som seiret – den gamle med skjenking ble lagt ned! Flåt gruver hadde kjøpt et egnet hus til husly for kjørekarer og andre. Huset der Syvert Messel bor i dag, var et av nikkelhusene i Høllen.

Høie Fabrikker fra Jegersberg

I 1845 grunnla kjøpmann P.J. Lilloe et spinneri på Jegersberg i Kristiansand. Veveriet gikk svært bra, men Lillo skjønte snart at framtida krevde skikkelige vannfall. Det fant han i Høie-vassdraget. I løpet av 70–80-årene ble det turbulente tider med konkurser og branner. Bedriftsbygningen på Høie ble fyrt med kull, og dampkjelene skapte utfordringer. Bedriften bestilte 200 tonn kull fra England – dette ble fraktet opp Otra trukket av dampbåter. Fra Torve gikk det med hest og vogn. Men en del av de øvrige leveransene til Høie gikk også med hest og vogn på veien til og fra Kristiansand. Kjørekarene spilte en stor rolle for arbeiderne – hestekarene ble et slags bindeledd til utenverdenen på godt og vondt. De brakte ofte sterke drikker med fra byen. Dette skapte utrygghet og mye uro i mange hjem

Trengte flere arbeidere på Høie

Mot slutten av 80-årene var bedriften godt etablert. Halvparten av arbeidsstyrken bestod i 1890 av folk fra distriktet.  Man måtte skaffe folk utenifra, og mange kom fra Sunnmøre og fra Sverige. I Gøteborg hadde Høie agenter som fikk 5 kr for hver ansatt de skaffet (3 kr for kvinner.)

Forholdet mellom Mosby-folk og tilflytterne var den første tida usedvanlig godt. Bedriften la forholdene til rette for de nyankomne ved å tilby suppekjøkken, innlosjering for enslige i firemannsrom i hus som bedriften eide.

MEN ting endret seg – torridølenes gamle tradisjoner ble satt på prøve. Og det kom en periode da torridølene og fabrikkarbeiderne gikk hver sin vei på fritiden.

Fabrikken tok ansvar

Høie registrerte den nye utviklingen og gjorde tiltak til bedre forhold. Fabrikken arrangerte turer med dampbåtene til Flekkerøy eller andre steder i skjærgården.

Arbeidere og funksjonærer samt bygdefolket gikk mann av huse. Fabrikken sørget for at hornmusikken var med, og Bjørn fra Setesdal danset gangar. Det var også salg av kaker, brus og øl. (Der var også ankere av vin og brennevin på lur.)

 

Andre bedrifter

På Strai ved Bommen i Ia var det fra 1881 papirfabrikk. På bildet ser vi arbeidere ved Straisbommen 1890, og i bakgrunnen ses papirfabrikken. Det var løytnant Kirsebom som bygde og startet opp denne fabrikken i 1881. Det gikk ikke så bra med denne fabrikken, da de ikke greide å få papiret hvitt, og det kunne bare brukes til gråposer. Den ble avviklet i 1894.

Hunsfoss

Kirsebom hadde også kjøpt fallrettighetene på Hunsfoss og begynte papirproduksjonen i 1886. De første årene klarte fabrikken seg med tømmer fra lokale skoger nord for Vennesla. Tømmeret ble fløtet nedover til Vennesla. Men etter hvert måtte fabrikken ha tømmer utenifra. Da ble tømmer fraktet med dampbåter/lektere oppover elva til Kvarstein og med hest videre. Etter hvert kom det taubane fra Ålefjær.

Skråstad

Skråstad teglverk var også flittig bruker av elva. Bedriften ble etablert i 1861 og nedlagt i 1924. 10–15 mann var i arbeid her og ferdige murstein og takstein ble sendt på lektere til byen. Stor trafikk!

Det var mange sagbruk langs elva – spesielt på Augland. Her var sagbruk og tresliperi. Mye av ferdige materialer ble fraktet med dampbåtene. Sagbrukene utnyttet bekkene, slik som f.eks. på Glattetre.

De mange bryggene langs elva tyder på mange anløpsplasser til folk og varer.

Jernbanens første tur

Men den moderne tidsalder var i komminga. Den første jernbaneturen til Mosby var 24. november 1894. Da gikk det første toget oppover Torridalen. Fire år tidligere – i 1891 hadde kong Oscar II tatt det første spadestikket på Setesdalsbanen, og i 1894 var banen klar til Kvarsteinbroa. Men broa var ennå ikke ferdig.

Det var stor interesse blant folk i byen og Torridal for den nye jernbanen, og derfor ble det invitert til en første tur 24. november 1894. 16 grusvogner gjorde tjeneste som passasjervogner. Ved hjelp av planker lagt på tvers ble det det sitteplasser til 16 personer i hver vogn – ingen ledige seter. 20 minutter tok turen på de åpne grusvognene. Etter besiktigelse av broanlegget på Kvarstein bar det tilbake til byen. Det ble kjørt jevnt og med god fart. Passasjerene satt trygt på plankene uten nevneverdig slingring eller rystelser.

Det må ha vært en minnerik tur, men kanskje en kald fornøyelse – det var tross alt i november.

Dermed var elvas betydning sterkt svekket. Jernbanen var kommet for å bli og en ny epoke i Torridals historie var et faktum.

 

Turistbåt på Otra?

Men før jeg gir meg, har jeg lyst til å se litt framover. Jeg vil gi honnør til vår tidligere havnesjef Salvesen som foreslo turistbåter opp elva nå som elva er blitt rein igjen. På bildet her – fra 1917 – ser vi dampbåten Fram som er på bryllupstur fra Oddernes kirke til Hagen. Kunne dette være en ide å satse på i Torridal?

Kilder: Erling Sandøs tekst «Mosby Dampskibsbrygge» og fra boken hans Otra – elva med de store laksene. Utdrag fra bygdeboka Oddernes Historie av Kåre Rudjord. Utdrag fra KMVs jubileumsbok Skip skal bygges av Morten Ringard. Tekster av Frans Arne Stylegar, Vest-Agder-museet.