Knut Holt

Høyden som forsvant

På det vi kalte «Forsia», som hevet seg bratt opp fra Gjelet, omtrent der hvor det nye bedehuset ligger, hadde svaler huler i reder. De pilte ut og inn, hurtige som flyktende skygger. I bunnen av denne leirholdige, sandete forsiden, med farge som morgenskodde, lå en lang, flat stein, gråsort som ei gravstøtte. Den kunne likne en primitiv altertavle. Hvordan og hvorfor den havnet der, visste ingen. Ingen av oss barn, i hvert fall.

Hva jeg snakker om? Det jeg snakker om, min venn, er Håmoen. Vi barn kalte den alltid «Hårmoen», men jeg antar den het Håmoen. Den liknet det som mexicanerne kaller en mesa. Altså en høyde med flat topp. Men med den forskjellen at den bakre delen lutet seg ut i et mildt kupert landskap. På de tre andre sidene steg bratte skråninger opp mot den flate toppen.

Den er gjennom mange år ‒ bit for bit ‒ blitt solgt ut. Regelrett solgt, stykket opp og fjernet på lastebiler, slik at deler av Håmoen er forvandlet til et slags leirgrått månelandskap.

Men la oss se i bakspeilet igjen. På den siden som vendte mot den øvre delen av Kiledalen, skrånet Håmoen krapt ned mot et svakt hellende jorde. Den skråningen hadde flere bjørker, enslige og spredte. Mot Høiebekken stupte skråningen ned mot et tett gressjorde, det vokste mye uryddige busker der. Den skråningen var tett bevokst med trær, furuer og bjørker, og krattet var tett.

På den andre siden, den som vendte ned mot skolen og sletta som endte i Knut Moseids bakeri, var det også bjørker og gress. En kunne se kyr der om sommeren, og på det lille jordet mellom skråningen og skolegårdens øvre gjerde, der skolens parkeringsplass er i dag, gikk det i sommerhalvåret alltid to sorte hester. Den ene het Magga, det husker jeg like tydelig som mitt eget navn. Etter som årene gikk, oppsto det alltid diskusjoner om det var Magga eller avkommet til Magga som fremdeles gikk der. Langvarige og monotone, men slitesterke diskusjoner. Det kunne gi hodeverk og begynnende depresjoner å høre på de diskusjonene. Eller la oss si som det var: De var krangler.

Det var i bunnen av den skråningen at det i min tidligste barndom ennå var tydelige rester etter utgravde huler som den tyske okkupasjonsmakta hadde utført gjennom krigsårene 1940‒45. Tyskerne bodde på skolen under krigen, husker noen av dere. Eller dere har fått det å vite, slik jeg har.

Mot sør ble Håmoen sakte mer knausete, med flere stier, små gresslunder og klynger av tett løvskog. Den delen bunnet også i Høiebekken. Men i denne delen var landskapet rundt Høiebekken trangt og dunkelt. Om sommeren var det bruntonet under trærne der, lyset falt i brutte strimer ned mellom løvverket, det luktet litt råttent, slik det gjør på plasser der sollyset aldri når ordentlig inn, det er som om noe ligger og gjærer. Og stien langs bekken var aldri helt tørr. Det hele føltes litt innelukket, litt uvisst, iblant litt truende. Både forlokkende og skremmende, som en nesten mørklagt bakgate i en storby kan virke.

Det området egget alltid fantasien: Hvert øyeblikk ventet en å høre et hardt plask, deretter ville en se den brune, puklete ryggen til en alligator gli sultent gjennom vannet. Lenger nede ville en oppdage en stor hule. En banditthule. Med tønner av krutt og broget tyvegods inni, der skjeggete skurker skrålende spilte poker mens én i bakgrunnen klimpret på en banjo med sigarstump i kjeften.

På den flate toppen kom en først, etter å ha klatret på en smal sti langs den harde, leirete fronten, til ei «sandhåle», spredt bevokst med lavstammede furutrær. Bak den videt to grønne jorder seg ut. Egentlig ett jorde, men delt i to av eieren eller eierne. Den gang, som nå, hadde jeg aldri oversikt over hvem som eide Håmoen. Hvem som eide hva og hvem som siden har solgt ut hva, interesserte og interesserer meg like mye som søvnsyklusen til flaggermus. I det borteste hjørnet av den flate toppen, der hvor en kunne se mot Kiledalen og «Plasteren» ‒ bygningen til Norgesplaster AS ‒ var det et felt av ranke og mastehøye furuer.

Håmoen var et sted en streifet rundt, fra seksårsalderen til en var omkring de femten. Bare streifet rundt som turister som vandrer i en by de har besøkt mange ganger før, men som de finner hyggelig og artig. Iblant satte vi oss på det vi kalte «Bagsia», høyt oppe, og så på trafikken i den nedre delen av Høiekleivene: raske personbiler, snøftende lastebiler, susende syklister, fotgjengere som gikk raskt og målbevisst, barn som brukte uendeligheter av tid, kvinner med barnevogn.

Håmoen forbinder jeg med vår og sommer, med lyse, solflimrende dager, med sus av mildt regnvær og lange kvelder med langsomt svinnende lys. Men også: med dét å leke indianer og hvit.

Leke, sa jeg det? Det var blodig alvor, mann! Hør bare: Jeg og en annen gutt, som jeg nesten ikke kjente, han gikk i klassen under meg på skolen, sto engang mot hverandre i furumoen på toppen. Begge sto med sammenkrøkte overkropper og tomahawkene hevet. Tomahawkene var små treøkser laget på «Sløyden». I dag hadde vel pedagogiske paragrafer forbudt en å lage dem, men den gang laget vi tomahawker i skolens sløydsal.

Den andre hadde krigsmaling, og han bar en praktfull fjærdrakt, høyst sannsynlig kjøpt i en lekebutikk, men den ga ham et uttrykk av både noe verdig og noe krigersk. Han var indianerhøvdingen Røde Stav. Jeg hadde rødt halstørkle og brun «cowboyhatt» og var cowboyhelten Tim Holt. Tim Holt opererte i cowboyfilmer på førti- og femtitallet, han var også helten i en tegneserie. Jeg hadde en mer eller mindre hemmelig stolthet over å bære det samme etternavnet, husker jeg.

Tilbake til kampen på furumoen: Vi sirklet rundt hverandre. To, tre ganger gjorde vi små utfall ‒ korte og hissige. Vi brukte ord som «Feige kjøter!» og «Be din siste bønn!» Så tørnet vi sammen i virvlende, oppreiste kast. I kampens uryddige hete kom vi helt bort til kanten av furufeltet ‒ og ramlet utfor skråningen!

Vi fortsatte å slåss, vi var filtret i hverandre som ormer, og vi rullet i kavende byks ned skråningen, mens vi peste og skrek som om vi holdt på å drukne. Da vi nådde gressjordet, reiste vi oss, fortumlede, som om vi nær var blitt overkjørte av en bil ‒ og fortsatte slåssingen. Vi var svette, vi var skitne, vi var trøtte, men samtidig var vi vilt oppgirede, med tynne gutteansikter dradd ut i skarpe grimaser. Hvordan slåssingen endte, husker jeg ikke, men jeg har en anelse om at flere av de andre «måtte hjem te midda’». Dermed flatet det hele seg meget prosaisk ut.

Men dén slåsskampen var begynnelsen på et kameratskap mellom oss to. Et vennskap som holder den dag i dag. Han har bodd i Bergen i mange år, han har bergensk kone og tre barn. Med svært ujevne mellomrom sender jeg ham et postkort. En gang imellom, som oftest seint på kvelden, ringer han. Vi ender alltid med å snakke om Mosby i gamle dager.

I dag? Deler av Håmoen er nå blitt til det stoffet minner er laget av: Den eksisterer ikke lenger. Men minnene har vi. Håmoen er inne i oss, den er en bit av vårt indre varmelager. Og iblant går vi inn der. Og da …

Og nå er Håmoen blitt boligområde.