Denne fortellingen er hentet fra Knut Holt: Komper, knitring og kubikk. Minner fra Mosby. Temahefte nr. 5, Torridal Historielag 2009.
_______________________________________________________________________________

Knut Holt
Mad & godterier

Jeg husker søndagene på Mosby. Fra hvert åpent kjøkkenvindu sev det ut lukter: den liflige, kostbare lukten av svinesteik, den hyggelige, nesten brente eimen av kjøttkaker, den ramme lukten av fårikål, den krydrede duften av stekt løk.

Det sto alltid en linn damp, en form for parfyrmert tåke, ut av kjøkkenvinduene på søndager, og vi visste at bak dem, vinduene, arbeidet et målbevisst, nøyeregnende kvinnemenneske, energisk som en akkordbetalt plakatopphenger. Et menneske med erfaring og et øye på hver finger: Husmora. Kona og mammaen. Og hun var i ferd med å lage Søndagsmiddagen.
               Og ikke kun middag, etterpå var det dessert: Sjokoladepudding med vaniljesaus, risgrøt med rød saus, eller ... eller ... Og aldri var det noen form for halvfabrikata. Nei, det var den ekte vare ‒ tilberedt og fremelsket hjemme på kjøkkenet! Det var mye som ikke fantes innen matveien på Mosby den gang: Varme pølser, det måtte du til Byen eller til «Godmonn i Bua» på Vennesla for å få kjøpt. Mer om ham siden. Is til femti øre eller femogsytti, eller til ei krone (den het Kroneis) fikk du, men softis hadde vi aldri hørt om. Hamburger kunne like gjerne være et motorsykkelmerke og pizza en italiensk skuespiller.
               Men vi hadde bakeriet ‒ «Knut Moseids Bakeri & Konditori». Det lå der det ligger i dag, og utsalget ser likedan ut, den eneste forskjellen er at der det i dag står et høyt kjøleskap, var det den gang et rundt bord med to stoler som tilbehør. Du kunne sette deg ned med «Ei lida cola» eller «Ei pai» hvis du ville. Du fikk ikke kjøpt VG da, den fikk du bare tak i i Byen.
               Knut Moseids Bakeri ble den gang drevet av Knut Moseid selv, far til Knut Kristian, som driver det i dag. Han solgte først og fremst brød. Kneip og loff, pluss diverse varianter, der å nevne kneipkaga ‒ en mastodont av et brød, et brød som ved første øyekast minnet mer om et slagvåpen enn et næringsmiddel. Og så solgte Knut Moseid «Pai». Nesten sirkelrunde var de, lett gyllenbrune ‒ de han hadde vært heldigst med, var dét ‒ med et stort, gullgult øye midt i eggekremen. Paia var en av barndommens liflige drømmer, men en drøm som med ujevne anledninger ble oppfylt. En følte seg i en opphøyet dimensjon når en kunne spise rundt «det gule», det var varmt, luftig, ytterst velsmakende, for så ‒ O' salige Øyeblikk ‒ å lepje i seg det gullgule stoffet med fjernt blikk. Det var en kulinarisk poesi å nyte Det gule i ei pai i barndommens rike ‒ da var Norge et godt land å bo i!
               I Byen heter «Pai» «Tolvøres», noen steder kalles den «Porke», andre plasser heter den kort og tørt «Skolebrød». Men den riktige betegnelsen er selvfølgelig «Pai». Og den skal lages slik Knut Moseid lagde, og lager, den.
               Knut Moseid hadde også noe han kalte «Lørdagspai». Mindre i format, litt, men bare litt annerledes i smak, og med melis på. Den var en sterk konkurrent til den vanlige paien i å oppnå en tilstand av lyrisk nytelse.

Før jul, og da mener jeg «Før jul», ikke første september, som nå, solgte Knut Moseid «Kakemenner». Et gulblekt bakverk utformet i forskjellige enkle figurer, påmalt røde luer eller øyne og ører. En desember husker jeg og noen klassekamerater fikk jobb hos Moseid med å male luer og øyer på «Kakemennene».
               Bare dette om «kakemennene»: Knut Moseid har begynt å selge dem i september. Det er en hån mot julestemninga og det eneste negative jeg har å si om hedersmannen Knut Kristian Moseid! Moseids Bakeri solgte også is, men jeg forbinder helst is med kiosken på Øvre Mosby. Den lå like bortenfor Torheim, i dag ligger det et rekkehus der hvor kiosken lå. De var små, rektangulære is på pinne, av jordbær eller vanilje, noen av dem med sjokoladeovertrekk. De kostet femti øre. «Båtisen» hadde også sjokoladeovertrekk. De var, hvis du tøyde fantasien noe, formet som en båt. De kostet femogsytti øre. Isen til ei krone som berørt: kroneis ‒ var i kremmerhus, med et jordbær eller et ørlite sjokoladeinnslag øverst.
               Brusens to fremste representanter var Coca Cola og Solo. Colaen fikk du på både små og store flasker. De store flaskene var langt mindre enn dagens «Store Cola», men flaskene var modellert på den samme karakteristiske måten som i dag.
               Og så sjokoladene: Klassikeren var Melkesjokoladen. Traust, likevel velsmakende, norsk som hardingfela. Nesten ved siden av den lå Kvikk Lunch, Høvdingen blant tur- , ski- og skausjokoladen. På tredjeplass fulgte Firkløver. Under dem lå det ei vifte av varianter: Opal, Mandelstang, Japp, og mange flere.
               I en periode i min barndom fantes det noe som het Davy Crockett-sjokolader. De kom i kjølvannet av en oppblomstring av myten om jegeren, indianerkrigeren og frihetskjemperen Davy Crockett (1786‒1836). Walt Disney lagde på femtitallet filmer, bøker og tegneserier om ham. Også sjokoladeplater ble produsert, med bilde av skuespilleren Fess Parker på forsiden i full mundur: vaskebjørnslue, brune skinnklær med lange frynser, og geværet «Betsy» i armkroken. Parker spilte ham i flere filmer og i en lang TV-serie, filmene ble vist på norske kinoer. Den minnet om Melkesjokoladen i smak. På baksiden var det et vers fra sangen om Davy Crockett, udødeliggjort av Arne Bendiksen og en gjenganger i NRKs Ønskekonserten. Så gjaldt det da kjøpe så mange sjokolader at en til sist hadde hele sangen, seks vers. Jeg husker ett av dem den dag i dag: «Skarpskytter Jimmy var en hederskar, mange trofeer på veggen han har, men om du spør han hvem skyter best, spytter han skråen og peker mot vest: Davy, Davy Crockett, ingen skyter slik som han!»
               Og ikke å forglemme: Karamellene. Mest uforglemmelige var Smørbukk'ene. Med en forlokkende brun farge og i gult papir med noen nette røde tegn på, jeg husker ikke hva det røde besto i. De var en verden for seg, å spise dem minnet om å lære å lese. Først tygget du hardt, og de føltes gjenstridige, det var en vanskelig materie. Så, litt etter litt, myknet de, og det hele ble en nesten kjælen opplevelse, etter hvert. Og da de var fortært, savnet du dem umiddelbart.
               Og en annen spesialitet: Utenfor Einar Rosselands eller Inge Jensens kolonialbutikker sugde vi oss skjeløyde på stivfrosne, pølseliknende tingester i gjennomsiktig plast: frosne leskedrikker. Langt inne i den frosne substansen fantes det en flat, leskedrikkliknende kilde. Og iblant smakte de kalde posene som av en flau bismak av leskedrikk. Men oftest var smaken slik en forestiller seg at flytende plast må smake. Likevel kjøpte vi dem igjen og igjen, over en periode på minst et år, kanskje lenger.

Så, det jeg åpnet med: Middagene. Konene/mødrene lagde dem fra bunnen av. Og husk: I min barndom var det sjelden at kvinner arbeidet. Det fantes unntak: skolelærere (de het lærerinner da), sykepleiere (sykepleiersker ble de kalt) og de som sto i butikker. Men majoriteten av mødrene på Øvre Mosby i min barndom var hjemmeværende. En kvinnelig buss-sjåfør, for eksempel, var like utenkelig som en grønn hest.
               Poenget mitt er: En viktig del av deres daglige syssel var å lage middag til hele familien. Og middagen var klar en kort stund etter at Far kom fra jobben. Middagsmenyene gikk igjen uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Og menyene var stort sett de samme i alle hjem, i alle familier. Poteter var alltid i bunn. Ikke å ha poteter med i en middag var like utenkelig som ikke å ha juletre. Eksperimenter med italiensk, indisk eller kinesisk mat var like utenkelig som å ha en kvelerslange til kjæledyr.
               Og i de fleste hjem gikk fisk igjen en dag i uken. For: En dag i uken kom Ola Fisk med Fiskebilen og solgte havfersk fisk med store, dumme øyne direkte fra lave trekasser med knust is i. Iblant hadde han, til stor fryd for oss barn, reker.
               Ola Fisk het egentlig Ola Kristian Jakobsen, han kom fra Kvarstein og var en tynn, spenstig type, med sort bakoversveis og meget rappe bevegelser, rappe øyekast og rapp tunge. Rundt livet hadde han en slik pengeveske med metallholdere til skillemynt. I vårt strøk ble han alltid bedt inn på kaffe, fordi ei av konene/mødrene var i nær familie med han.
               Men selve juvelen i Kronen blant middager, var komper. Uværsgrå, fuktige baller som kan virke nesten uappetittlige på utsiden, men som er skinnende gull for ganen! Hva de var for fordøyelsen, skal vi la ligge her, kort skal det bare nevnes at de som oftest legger seg som et stykke stivnet sement i magen etter ei stund.
               I en forlengelse av ens kompeglede skal et fenomen føres opp: kompefestene. Folk påstår at de har vært med på kompefester på Torheim, kanskje det var Torridal Idrettslag som arrangerte dem, da. Jeg husker dem først og fremst fra Bedehuset, selv om jeg egentlig husker lite fra bedehuset, som jeg har nevnt i en annen artikkel, bedehuset trivdes jeg aldri i.
               Om bedehusledelsen mente at kompefestene var vern mot Mørkets gjerninger, var vel tvilsomt. Men at de anså dem som en form for redskap for å forankre ungdommen innen bedehusets folder, er hevet over tvil. Personlig tror jeg den effekten var minimal, de som gikk jevnlig på bedehuset og som fortsatte å gå der, søkte til bedehuset av andre grunner enn komper, om grunnene var høyst åndelige eller mer timelige.
               De som ikke så på bedehuset og alt hva det innebar som et utpreget tillokkende arnested, valgte å gå på bedehusets kompefester av en, enkel grunn: kompelyst. Det som fulgte med, i form av andakter, salmesang og vitnesbyrd, tok de som nødvendige onder på vei til herligheten. Omtrent som å stå i billettkø for å komme inn på en kinoforestilling. Det kan kanskje høres ulekkert ut for folk som frekventerer bedehuset, men slik var det.
               Jeg husker en gang jeg ble bedt på en av bedehusets kompefester. Der var en meget ung mann der. Straks han hadde svelget den siste biten av et anselig antall dampende varme komper, med smør og flere glass melk til, utviste han en stor og blank likegyldighet overfor Den hellige treenighet og Bibelens ord. Han reiste seg med et grovt skrap fra stolen han skjøv unna, for deretter å gå hurtig mot utgangsdøra før noen så mye som hadde tenkt på å synge «Takk for maten». Ved døra må han kanskje ha følt at en ørliten forklaring var på sin plass, for han snudde seg halvt og kvad frimodig: «Det va' sabla goe kompe, men æ må gå nå, for hvis ikke rekker æ ikke siste episode av Robin Hood i fjernsynet!»
               Jeg nevnte Goddmonn i Bua tidligere. Tilbake til han: Han het selvfølgelig Gudmund, etternavnet har jeg glemt. På venndølsk og Mosby-dialekt blir det til Goddmonn. En gang vi var en guttegjeng på Vennesla kino, spurte jeg etter forestillingen om å få kjøpe ei kompe. Han svarte på sitt mest beklagende venndølsk: «Du, det æ så sønnli' som det kan få blitt, men æ he ikkje kompe' igjen. Men du kan få sø for femogtyve øre.» Slike svar gir bare én ting: Klassikerstatus!